På vei, men langt igjen
Studenter har dårligere råd i dag enn for fem år siden, som følge av at studiestøtten ikke holder tritt med den akselererende prisutviklingen vi har opplevd i samme periode. Det er derfor gledelig å se at Norsk Studentunion og Studentenes Landsforbunds felles krav om elleve måneders studiefinansiering er i ferd med å sikre politisk grunn. En slik utvidelse av studiefinansieringen vil være et kjærkomment bidrag til en slunken studentlommebok. Dette forslaget har likevel begrenset gjennomslagskraft for studentenes totale økonomiske situasjon gjennom studieåret. Det er en lettelse om man kan få studiestøtte den siste måneden av vårsemesteret, men så lenge studentens månedlige utgifter overstiger studiestøtten med 3000 kroner vil drømmen om heltidsstudenten forbli nettopp det - en drøm.
Det er likevel grunn til å spørre seg om en generell økning i studiestøtten, uten at også stipendandelen økes, er rett svar på studentenes evige pengeproblematikk. En økning i den totale studiestøtten får tankene til å gli mer mot piss i buksa enn en langsiktig løsning. Én ting er å ha dårlig råd mens man studerer, en annen ting er å ha dårlig råd i årevis som følge av økt gjeldsbyrde etter endt utdanning. Om regjeringen på noe tidspunkt skal våge å ta ordet heltidsstudent i sin munn, i den forstand at det ikke skal være nødvendig å delfinansiere studiene med deltidsjobbing, er de nødt til å revidere hele studiestøtteordningen. I mellomtiden må studenten belage seg på deltidsjobber, sommerjobber og fem til seks års manglende ferie mellom videregående og endt masteroppgave, før tretti års slit for å betale tilbake lånet begynner. Det er godt vi er unge og har helsa i behold.
La prester ha fri sex
Samboende teologistudenter får merke Den norske kirkes middelalderske forankring når de skal ut i praksis som en del av presteutdannelsen. Kirken er nemlig ikke spesielt begeistret for prester som lever i samboerskap uten å være gift. Et samliv fylt av sex og kjærlighet kan saktens være religiøst diskutabelt, og det kan like fullt diskuteres hvilken tiltro man har til Gud om menneskenes frie lykke anses uakseptabel, men det er og blir privat. Når kommer den dag da religionens portvoktere skal innse at prester må bli tildelt den frihet og rett til privatliv som samfunnet for lengst har innrømmet alle andre?
En kommentar
Den middeladerske forankring baseres på at prestene må være gift for å ha sex men helst ikke særlig mye da heller er fordi at de skulle ha en åpen kanal der prestekraften kunne komme ned og den måtte ikke distraheres av andre gjøremål. Men når de var gift så var ikke det så gøy med sex langer så da fikk prestekraften større spillerom. Når prestene i det moderne samfunn får lov til å ha sex både høyt og lavt og både her og der så kommer ikke prestekraften til samme styrke. Det vises ved at mange i menigheten gjesper under sermonien. I de gode gamle dager skjedde aldri det og meningheten satt der skrekkslagen og i redselskramper når presten konfronterte dem med sitt syndige liv. Det var i de tider prestene hadde skikkelig prestekraft og de fikk den ved å aldri tenke på sex. La oss forene oss i kravet om å få prestekraften tilbake.
