Menn taper

Det er 24 år siden første gang flere kvinner enn menn tok høyere utdanning her i landet. Siden den gang har forskjellen mellom kjønnene økt, og menn tar i mindre grad enn kvinner del i utviklingen av kunnskapssamfunnet Norge.

Det er på tide å få i gang en offentlig debatt om hva man skal gjøre med den stadig synkende mannsandelen i høyere utdanning. Det kan gjøres vel vitende om at menn fremdeles er overrepresentert både i den økonomiske eliten og i akademiske toppstillinger. Man må ikke la seg forblinde av at noen menn klarer å kare seg til topps, mens et stort antall står igjen på bånn.

Fremtiden tilhører nemlig de utdannede. Beregninger fra Statistisk sentralbyrå viser at etterspørselen etter folk med høy utdannelse vil skyte i været fram mot 2025, og det er færre jobber som ikke krever utdanning. Det er helt på sin plass å trekke fram kjønnsperspektivet i en slik situasjon, og se om noe kan gjøres for å forhindre at det blir en fremtid der menn taper.

Det virker åpenbart at det er vedvarende strukturelle effekter som gjør seg gjeldende i våre utdanningsvalg. Det er av den grunn merkelig hvor undertematisert det dramatiske fallet i mannsandel i høyere utdanning er. Menn som ikke utdanner seg, blir påvirket av samfunnets krav og forventninger, sine egne fordommer og erfaringer. Ikke minst er det synlig i distriktene, der menn sitter alene igjen mens kvinner får seg utdannelse i byene.

Spørsmålet er naturligvis hva man skal gjøre. Veterinærhøgskolen valgte å gi gutter to tilleggspoeng i 2004, da mannsandelen var nede i 6,4 prosent, og det har vært et effektivt virkemiddel der. Det spørs imidlertid om slike ordninger er veien å gå for UiO. På Veterinærhøgskolen at det er langt vanskeligere å komme inn enn på de stedene der kjønnsbalansen er skjevest ved UiO. Dessuten har øremerking og kvoteringsordninger den uheldige prinsipielle side at man faktisk bedømmer ut fra kjønn heller enn meritter. En slik forskjellsbehandling krever svært gode argumenter.

Det er for lettvint å avfeie hele kjønnsproblematikken ved å si at man gjerne ønsker flere menn på studiene sine, slik stemningen er ved UiO. Ønsking i seg selv har ingen effekt. Kanskje må man aktivt henvende seg mot gutter i den videregående skolen og synliggjøre at høyere utdanning ikke er en «jentegreie», kanskje må man endre undervisningsformene både i grunnskole, videregående skole og på universitetene for å gjøre utdanning mer attraktivt for menn. Kanskje henger det sammen med at utdannelse ikke lønner seg slik arbeidsmarkedet er nå.

Det er vanskelig å si hva som fungerer så lenge man ikke prøver.