Velkommen i klubben
Fra tid til annen kommer friske pust inn i et ellers grått studentdemokrati. «Studentaksjonen UiO» er årets eksempel. Slike initiativ kommer gjerne på grunn av avmakt og frustrasjon over studentpolitikere som oppfattes som korrumperte, servile og lite handlekraftige. Man ønsker så inderlig å gjøre noe, men forbausende ofte strander det hele i en konstatering av at det ikke er lett å mobilisere til massive omveltninger.
Det er imidlertid vanskelig å ikke ha sympati med Studentaksjonen. Sammenlignet med Blindern frigjøringsfront, som var fjorårets versjon av opprør mot studentpolitikken, framstår Studentaksjonen som både mer konstruktiv og levedyktig. At de i stedet for å ville brenne Villa Eika forsøker å forandre systemet både innenfra og utenfra, vitner om saklighet. Studentaksjonen har dessuten tatt fatt i noe studentene virkelig kjenner på kroppen: De stadige nedskjæringene av undervisningstilbudet overalt på universitetet. Det er en smart fanesak å velge seg, selv om du neppe finner en studentpolitiker som er tilhenger av nedskjæringene.
Hva Studentaksjonen håper å få utrettet, er vanskelig å forestille seg. Hvis de ser for seg 30 000 studenter i fakkeltog lever de i en drømmeverden. Vår spådom er at Studentaksjonen neppe når ut til flere enn de ti prosentene som uansett stemmer ved Studentparlamentsvalget.
At studentpolitikerne fortjener kritikken, synes vanskelig å motsi. Når man havner i posisjoner til faktisk å utgjøre en forskjell, virker det å være vanskelig å stå for tidligere prinsipper. Fredrik Refsnes, en av de hardeste kritikerne av SiO når det kommer til praktisering av åpenhet og prinsippet om offentlig innsyn, vil ikke engang kommentere tidligere uttalelser når han selv sitter i SiO-styret. Han burde forstå at nettopp slikt er med på å øke politikerforakten blant studentene.
Kunsten å balansere
Med forrige rektorvalgkamp friskt i minne, er det forståelig at eksterne miljøer mener valgt rektor skader UiOs omdømme. Det er å håpe at Wyller og Ottersen holder seg for gode til personkarakteristikker og usaklig argumentasjon, slik man så tendenser til i 2005. Samtidig er det kjedelig hvis valgkampen blir kjedelig. Uansett er det fra studentenes synspunkt en ubetinget fordel at vi i det hele tatt har en valgkamp, og et ekstra pluss hvis de eksterne skeptikerne blir overbevist om demokratiets fordeler denne gang.
3 kommentarer
Studentaksjonen = saklighet?
Jeg støtter engasjement, og synes det er flott at Studentaksjonen ønsker å bidra til en bedre studiehverdag. Men når leder fremhever Studentaksjonen som et saklig bidrag, har Vidnes beveget seg bort fra hva vi andre vil legge i ordet saklighet. Uttalelser fra Studentaksjonen som " Studentpolitikerne er stort sett studenter som er ute etter verv", "Nystrand mener studentdemokratiet er råttent", "universitetets vervkåte studentpolitikere" er ganske langt fra saklig. Her finnes ikke et eneste faktum, bare rent føleri og utsagn som ikke kan underbygges av faktum. Studentaksjonen skyter seg dessverre selv i foten. Politikk handler om formidling og gjennomslag, slikt føleri og usakeligheter hjelper ingen. Et hovedproblem innad i studentpolitikken har vært samarbeid. Lite tyder på at klimaet kommer til å bli bedre med Studenaksjonens tilnærming.
Vinklingen i denne saken yter ikke rettferdighet til hva Studentaksjonen UiO er for noe.
Jeg er helt enig med deg i at formidling og gjennomslag er viktig. Derfor satser vi på en allianse med faglige tilsatte og lokaldemokratiet (fakultetsforeninger, program- og fagutvalg) for å arbeide mot kutt. Sjekk ut vår politiske plattform og vedtektene ved å søke studentaksjonen uio på facebook. Der vil du se at vi ikke satser på negative campagning!
Studentpolitikken er et oppsamlingssted for sosiale tapere, studentaksjonen består i hvertfall av gjengse studenter.
