I år har formuleringen «å gjenreise heltidsstudenten» 20-årsjubileum. Helt siden Hernes-utvalget lanserte dette ønskestykket, har politikere gjentatt det til det kjedsommelige, med det muntre avbrekket der en studentpolitiker på tv sa at han ville «gi heltidsstudenten reisning». Men realitetene i studiefinansieringens utvikling er ikke like munter: Mens samfunnet forøvrig har fått en gedigen vekst i kjøpekraften, har studiefinansieringen stort sett stått stille.

Mange forslag er fremmet for å bøte på situasjonen: Juster summen i takt med industriarbeidernes inntekt; juster den i takt med minstepensjonen; bind den opp mot to ganger grunnbeløpet i folketrygden, etc. etc. Førstnevnte forslag ble avskaffet i 1983, og resten har forblitt ønsketenkning og festtalemateriale. Forrige regjering var ærlige på at de ikke hadde noen ambisjoner på området, og lot beløpet stå på stedet hvil mens prisstigningen stjal av kjøpekraften, mens dagens regjering har indeksregulert totalbeløpet. Problemet med et så beskjedent mål som dagens regjering styrer etter, er at indeksreguleringen ikke tar høyde for alle basale kostnader. Når kjøpekraften i samfunnet generelt stiger, vil prisen på varer og tjenester som er drevet mer av etterspørsel enn produksjonskostnad stige i takt med dette. Boligkostnadene er et eksempel på dette, og når den generelle betalingsevnen i samfunnet stiger, vil studentene komme skjevt ut ettersom velstandsgaloppen er et løp der vi henger lenger og lenger etter.

På et eller annet tidspunkt må en eller annen regjering ta utfordringen: Hvor mye er det rimelig at en student skal leve av, og hvor mye er det rimelig at en student må jobbe ved siden av studiet? Inntil vi får klare svar på dette, fulgt av klar politikk, bør samtlige politiske partier slutte å vedta vrøvlete formuleringer om at de ønsker «å gjenreise heltidsstudenten».

Studentforeningene ved Det juridiske fakultet må ut av Professorboligen. Erstatningslokaler er lovet, men fra april er det kun 50 kvadratmeter som er tilgjengelig. Professorboligens 800 aktive jusstudenter, fordelt på en rekke forskjellige foreninger, forventes altså å klare seg på 10 prosent av plassen som de nå har til rådighet. Det er faktisk ikke mulig, og det er enda verre at Teknisk avdeling og fakultetet leker svarteper med hele fakultetets studentaktivitet som innsats. Studentforeningene må få akseptable erstatningslokaler, om så universitetsledelsen må smelle sammen hodene til jusdekanen og Teknisk direktør.