Mot enda verre tider
Universitets- og høgskolesektoren er i økonomisk trøbbel. Igjen. Roten til det som sannsynligvis vil lede til nye kutt i undervisningen, er statsbudsjettet. Igjen. Etter at jubelbruset over at det såkalte «Hvileskjæret» ble reversert, i form av omtrent 300 millioner kroner ekstra til sektoren, viser det seg nemlig at Kunnskapsdepartementet (KD) i statsbudsjettet velter 600 millioner kroner i lønns- og pensjonsforpliktelser over på landets høyere utdanningsinstitusjoner. Vi går med andre ord en vond vår i møte.
I statsbudsjettet slås det fast at premiesatsen på pensjonsinnbetalinger øker med om lag to prosent. I tillegg utgjør lønnsveksten 6,5 prosent, mens KD øker bevilgningen med utgangspunkt i at lønnsveksten ville vært på 4,4 prosent. Med andre ord utgjør den utilstrekkelige bevilgningsveksten et realkutt som lærestedene må dekke inn ved å kutte egen aktivitet. Som tidligere er det studietilbudet som mest sannsynlig må lide ettersom det er her lærestedene har økonomisk handlingsrom.
Det horrible i situasjonen er at lærestedene får ansvaret for å løse et problem som KD både kunne og burde unngått. Sommerens lønnsoppgjør kom i god tid til at KD kunne justert sine prognoser for hvor stor lønnsveksten ville bli. Men verre er den arrogante og latterlige uttalelsen om at «Institusjonen bærer risikoen for at pris- og lønnsveksten blir høyere.» Dersom hvert enkelt universitet og høgskole hadde rådet over lønnsutviklingen til sine ansatte, så kunne man i det minste lagt seg på en lavere lønnsvekst enn samfunnet forøvrig. Men faktum er at de statlige lønnsforhandlingene bestemmes langt over hodene på rektorer og direktører ved landets læresteder. Det er altså lærestedene som må betale prisen for KDs feilaktige budsjettering, og med mindre statsråd Aasland finner de 600 millionene før statsbudsjettet vedtas, går det altså mot nok et vondt år i 2009.
Pressen må være fri
I 2005 vedtok Universitetsstyret at Universitetet i Oslos internavis, Uniforum, skulle følge redaktørplakaten, og dermed slutte å rapportere til Informasjonsdirektøren og Universitetsdirektøren om innholdet i publikasjonene. Da er det mildt sagt snodig at UiOs informasjonsdirektør, Siv Nordrum, sto for ansettelsen av en person som har 40 prosent av arbeidstiden sin i UiOs informasjonsavdeling og 60 prosent som journalist i Uniforum. Det har heldigvis ikke oppstått noen konkrete konflikter som følge av denne originale arbeidsdelingen mellom uavhengig journalistikk og informasjonsarbeid, men det fremstår som uheldig for Uniforums troverdighet og uavhengighet.




