Geir Ellingsrud tar ikke gjenvalg som rektor ved Universitetet i Oslo (UiO). Nyheten har blitt mottatt med et rungende «jaha», hvilket er illustrerende for oppfatningen av Ellingsrud i de brede lag. Ellingsrud er ikke en mann som engasjerer, han utbasunerer sine krav i ekstremt forsiktige ordelag, og tidvis fremstår det som om han ikke mener noe i det hele tatt.

Til tross for Ellingsruds manglende kommunikasjonsevner, som i forrige valgkamp ledet til den ondsinnede karakteristikken «karisma som en avslått lampe», har det skjedd en rekke ting under Ellingsruds ledelse. Riktignok kan det være vanskelig å få øye på om beslutningene er drevet frem av rektor eller av Universitetsdirektørens kontor, men vi ser like fullt konturene av en politikk som har skuffet tidligere støttespillere. Mest overraskende er spissingen av UiOs fagportefølje; planen som gjemmer seg bak tittelen «Prosess faglige prioriteringer». Der kandidaten Ellingsrud snakket om mangfold og bredde, har rektoren Ellingsrud drevet frem en prosess som vil lede til et universitet der færre fagmiljøer vil overleve. Kandidat Ellingsrud lovet fleksibilitet i studiene, mens rektor Ellingsruds periode har gitt innstramninger i studentenes valgfrihet. Der kandidat Ellingsrud snakket om studiekvalitet, har rektor Ellingsrud latt studentene merke den dårlige økonomien mest, og står nå bak en plan om å flytte ressurser fra bachelornivå til master.

Alt i alt er det grunn til å uttrykke skuffelse over Ellingsruds nedprioritering av studentene. Så godt som alle de studentvennlige punktene i valgprogrammet står som urealiserte, og det er for svakt kun å skylde på manglende overføringer fra staten når rektors personlige løftebrudd listes opp. De eneste gangene vi har sett en rektor som tydelig spiller på lag med studentene, er i forsiktige offentlige uttalelser om at myndighetene burde bevilge mer penger til studentboliger, og tildele pensjonspoeng for studier. I saker der UiO har myndigheten til å prioritere studentsaker, har rektor og Universitetsstyret valgt annerledes.

Ellingsruds periode har vært positiv for de krefter som er mindre opptatt av UiOs samfunnsrolle og ansvar som breddeuniversitet, og som heller ønsker å nedprioritere de middelmådige fagmiljøene og studenter som ikke er potensielle forskere. Hadde han bare gått til valg på dette, så hadde Ellingsruds rektorperiode vært en suksess.