Universitetet i Oslo (UiO) er Nordens eneste universitet tilknyttet nettverket Scholars at Risk, som kjemper for akademisk frihet gjennom blant annet å tilby midlertidige ansettelser til forfulgte forskere. Det er veldig trivelig å kunne smykke seg med deltakelse i dette meget viktige nettverket, men UiOs faktiske innsats er ikke egnet til å imponere mange: Vi har tatt imot to forskere på flukt de siste syv årene, den siste i 2004. Begge hadde stillinger som varte i tre måneder.

UiO skal ha honnør for å delta i nettverket, for all del, men det er for galt at det ikke gjøres noe mer enn en symbolsk innsats all den tid vi faktisk evner å hjelpe langt flere forskere på flukt enn de to vi så langt har tatt imot. Det er illustrerende at UiOs kontaktperson for Scholars at Risk uttaler at «behovet til akademikeren som trenger hjelp må passe overens med tilbudet universitetet kan gi». Vi tillater oss høfligst å påpeke at dette lukter av uvilje mot alle som ikke kommer ferdigpakket og tilpasset UiOs behov. Behovene til forskere på flukt må det da være mulig å ta hensyn til i så stor grad at vi gjør plass til noen flere av forskerne, og med UiOs rikholdige fagportefølje skulle man tro at det tidvis dukket opp et fagmiljø som en forsker fra utlandet kan fungere i.

Men mest av alt er instituttenes manglende engasjement en gåte i denne saken. Scholars at Risk er en mulighet til å få en ansatt med faglig erfaring fra et annet land i følge med en pengesekk fra Universitetsdirektørens kontor. Man kan få en eksternfinansiert ansatt, rett og slett. Institutter som klager over dårlig økonomi og lav bemanning bør interessere seg for dette, så hva er problemet? Finnes det ikke nok kontorer, stoler og datamaskiner? Er man bekymret for å slippe inn forskere som ikke driver med nøyaktig den forskningen det satses på her hos oss?

UiO sentralt må sette konkrete mål for hvordan vi kan bidra mer, og instituttene må komme på banen og markere at de vil bidra. For øyeblikket står 31 scholars at risk på venteliste. Ta en titt. For selv de som ikke har tro på egennytten ved å tilby husrom, bør se at vi i det minste kan by på litt hjerterom og redde en forskers liv.

Det europeiske forskningsrådet (ERC) har gjennomført siste tildelingsrunde av EU-midler, nå i kategorien Life Sciences. To norske forskere får støtte, null fra UiO. ERCs tildelinger er interessante fordi de kun anvender vitenskapelig kvalitet som mål for tildelingene, heller enn politiske mål og andre faktorer. Til tross for den pinlig lave uttellingen leser vi artikler i Forskerforum og Morgenbladet der norsk gevinst fra EUs 7. rammeprogram fremstilles meget heldig. Har norsk grunnforskning et erkjennelsesproblem?