Det sorte hull
Om ikke jubelen sto i taket etter sommerens reviderte statsbudsjett, så ble det i det minste applaudert dannet da ministeren for forskning og høyere utdanning annonserte at 2007-kuttet på 274 millioner kroner ble tilbakeført til universitetene og høyskolene. Etter en vond tid preget av kutt i studietilbudene skulle pengene på plass, og vi studenter forventet naturlig nok at vi skulle se noe til pengene. Det viser seg at vi håpet forgjeves.
Da kuttene i overføringene til Universitetet i Oslo (UiO) kom, fikk vi høre fra rektor Geir Ellingsrud at det var lettest å kutte i studietilbudet. Studentene måtte altså bære den største børen for det økonomiske uføret. Nå viser det seg at studiekvaliteten neppe vil få noe løft, og at de 30 millionene i økte overføringer forsvinner inn i et sort hull. Men hva består dette pengesluket i? Hva i alle dager er det UiO bruker penger på?
De 30 millionene skal nemlig dekke «overaktivitet» rundt omkring på UiO. Hva denne overaktiviteten består i kan man saktens lure på, for noe imponerende løft i undervisningen er det ingen student som har sett noe til. Og dersom basisbevilgningen til UiO i det kommende statsbudsjettet ligger på nivå med det som ble bevilget før det berømmelige «hvileskjæret», står det 60 millioner kroner mer i budsjettet til UiO sammenliknet med i fjor. Men det kommer altså ikke studentene til gode. Noe så hårreisende krever faktisk en mer detaljert forklaring enn det UiOs rektorat og dekaner har hostet opp så langt. Et kostbart lønnsoppgjør forklarer noe, men når et titalls millioner kroner blir brukt uten synlige resultater er det grunn til å stille spørsmålstegn ved så vel prioriteringene av midlene som den økonomiske styringsevnen.
En bør også spørre seg om hvordan dette ser ut utenfra. Når en vesentlig overføring av midler ikke kommer studiekvaliteten til gode, spørs det om hylene etter mer penger til UiO møter noe særlig forståelse hos bevilgende myndighet.
Papirlov om nynorsk
UiO bryter målloven hvert år, og det er ingenting som tyder på at ledelsen er det minste bekymret over det. Kravet om at minst 25 prosent av den samlede teksten på nettsider, i periodiske publikasjoner og «informasjonstilfang», skal være på nynorsk har vi aldri vært i nærheten av, og sanksjonene for lovbruddet har vært null og niks. Dersom konsekvensene av de evige bruddene på målloven kun er et årlig oppslag i Universitas, kan man kanskje kaste hele 25-prosentskravet på båten og la nynorsken være noe som praktiseres kun på Vestlandet.
