Studentparlamentet har avholdt sitt årlige handlingsplanseminar, og kom tilbake med en utmeislet plan for hva de skal bruke tiden sin til det kommende året. Den gode nyheten er at de vil jobbe med mange store og viktige saker. Den dårlige nyheten er at realismen i mange av forslagene deres tidvis er lav, at de er vage der de bør være konkrete, og motsatt.

For eksempel ønsker Studentparlamentet at all eksamensavvikling skal skje utenfor lesesalene, men de har ingen idé om hvordan i alle dager dette skal gå til. De ønsker at Universitetet i Oslo sin bygningsmasse skal være universelt utformet innen 2011, en omfattende jobb som vil koste mellom 1 og 2 milliarder kroner, men de aner ikke hvorfor eller hvordan det skal skje innen de neste tre årene. De mener at 20 prosent av pensumforfattere skal være av det underrepresenterte kjønn, men ser tydeligvis ingen behov for en konkret utredning ved hvert studieprogram for å se om det er faglig forsvarlig.

I motsatt ende har Studentparlamentet vedtatt at de ønsker en styrking av bachelorgradens faglige kvalitet, men de skriver ikke noe om hvordan. De vil ha et tak på hvor mange studenter det kan være på hvert kurs, men kommer ikke med noen tall på hvor mange det bør være. Studentpolitikerne våre vil arbeide for kildesortering og utplassering av bysykler, men har ingen meninger om når dette bør skje. Dette er noen av mange eksempler.

Dersom våre studenttillitsvalgte skal få gjennomslag for sin politikk, må den fremstå som realistisk. Det betyr ikke at den ikke skal være ambisiøs, men det er veldig uheldig dersom forslagene møtes med vidåpne øyne og holdningen «fat chance». Implementeringstid og omfang må speile en mulig virkelighet, ikke bare en drøm. Samtidig er det påfallende at de konkrete og mindre kompliserte forslagene ofte ikke inneholder noen ambisjoner for når de kan realiseres, og luftige mål vedtas uten noen ord om tiltakene som skal til for å nå disse målene.

Veien til innflytelse går gjennom forslag som er realiserbare. Å ha en plan som kan brukes til noe annet enn materiale for festtaler er så visst Studentparlamentets jobb.

Kringsjå studentby ligger unektelig noe øde til, og mer øde vil det føles dersom områdets eneste serveringssted, Zenith, legges ned. Det dundrende underskuddet er muligens en indikator på at mange ikke vil savne stedet, men før lokalet blir et kontor bør en prøve å gjøre stedet til en studentdrevet pub etter samme modell som Amatøren på Sogn. Så får studentene ved Kringsjå selv vise hvordan det skal gjøres.