Ufortjent syndebukk
Rokkansenteret og NIFU-STEP gjennomførte i 2005 en undersøkelse der 75 prosent av respondentene mente at Kvalitetsreformen førte til mer undervisning og mindre tid til forskning. Denne oppfatningen er siden blitt presentert som et faktum i mange sammenhenger, men undersøkelser Universitas har gjort, viser at påstanden er umulig å dokumentere og i all sannsynelighet usann.
Faste vitenskapelig ansatte skal som hovedregel bruke 45 til 47 prosent av sin arbeidstid til forskning, tilsvarende tid til undervisning, og resten på administrasjon. En gjentakende problemstilling er om det i undervisningsregnskapene godskrives for mange timer for forberedelse, ved at man får uttelling for flere timer enn de som brukes. Man kan jo virkelig lure på om fire timer forberedelse per undervisningstime, som er vanlig, er reelt for flertallet av Universitetet i Oslo (UiO) sine vitenskapelige ansatte.
Men om man så aksepterer at godskrivningsreglene gjenspeiler faktisk tidsbruk, viser det seg at de ansatte likevel ikke underviser mer enn de plikter, jevnt over tvert imot. Det er vanligere at det totale timetallet et institutts ansatte plikter å undervise ikke utnyttes fullt ut. Mest oppsiktsvekkende er det likevel at det er unntaket, heller enn regelen, at UiOs institutter har oversikt over om de ansatte underviser mer eller mindre enn de plikter.
Dersom ordet plikt skal gi noe mening, enten det er på området undervisning eller forskning, må alle institutter føre undervisningsregnskap. Det er den eneste måten studentene kan få vite at de får den undervisningen de har krav på. Og inntil tallene foreligger skal vi ha oss frabedt den udokumenterte syndebukkstatusen Kvalitetsreformen har fått som en reform der undervisningen har stjålet tid fra forskningen.
Rydd opp!
Det gir sterke indisier på korrupsjon når to gambiske studenter må ut med flere tusen kroner i «ekstra administrasjonsgebyrer» ved et norsk konsulat. Systemet som krever at internasjonale studenter må søke om studentvisum hos den lokale norske utenriksstasjonen, inviterer til en grådig utnyttelse av ordningen fra de lokale ansatte. Skandalen koster mange penger for lite bemidlede studenter, og den koster Norge mye i tapt omdømme. UDI må uten opphold gjennomgå rutinene og vurdere et systemskifte før mer svindel utføres i deres navn.
