Øystein Djupedals politiske selvmord, «hvileskjæret», er historie. Kuttet på 274 millioner kroner, fra 2006, er rettet opp i forrige ukes reviderte nasjonalbudsjett og statsråden skal ha stor honnør for dette. De siste års inngripende kutt i studietilbud og undervisningskvalitet kan tilbakeføres til nettopp denne reduksjonen i lærestedenes frie midler, og det er klokt av forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland å prioritere denne bevilgningen. Djupedals kutt i basisbevilgningen til institusjonene har i første rekke gått utover studentene, mens de økninger som har tilfalt sektoren har vært øremerket forskningstiltak.

Da den økonomiske sultetiden traff Universitetet i Oslo fikk vi høre fra rektor Geir Ellingsrud at «Det er lettest å kutte hos studenter og i undervisningsopplegg». At man da valgte den lettvinte løsningen skal vi la ligge, men nå må det være åpenbart at pengene tilbakeføres, post for post. Den beslutningen ligger hos Universitetsstyret, men det er likevel skuffende at Ellingsrud ikke tørr å være klar på hvem som bør få glede av pengene. Rektor og Universitetsstyret må ikke se på økningen i revidert nasjonalbudsjett som «friske» penger som de kan fordele til sine hjertesaker; det er midler som skal rette opp uretten som kom med kuttene til Djupedal.

Aasland understreker at det er opptil universitetene og høyskolene å bestemme hva den økte bevilgningen skal gå til, ettersom de «selv kjenner hvor skoen trykker». Kjenn etter, Ellingsrud, det er studiekvaliteten som har måttet lide, og nå må kontoforøkelsen komme studentene til gode.

Striden om vitnemål skal utstedes i det øyeblikk studenten oppfyller kravet til bachelor eller ikke, går mot et slags kompromiss. Heldigvis har administrasjonen begynt å lytte til studentene, dog etter at vedtaket først ble fattet, men en fullstendig kapitulasjon er på sin plass i denne saken. Det må være en selvfølge at studenter skal ha mulighet til å forbedre karakterer og/eller bytte ut emner i graden, for så å få det på et samlet ark. Og departementets rapporteringskrav er ikke til hinder for dette. Universitetsbyråkratene må velge løsningen som gagner studentene heller enn å gå for den administrativt enkleste løsningen.