Ansettelsen av redaktør i Universitas har skapt kraftige reaksjoner. Det er ikke så rart. Aldri har innstillingen fra avisens redaksjonsklubb vært mer enstemmig: Alle stemmene gikk til den ene kandidaten, Dag Stian Husby. Men representantene fra Studentparlamentet i styret, som alene utgjorde flertallet med styreleders dobbeltstemme, ansatte Vegard Kvaale.

Formelt sett er ingenting i veien med ansettelsen. Styret har ansatt redaktør slik styret skal gjøre, og hvis styret også holder seg unna redaksjonelle prioriteringer, er prinsippene i Redaktørplakaten ivaretatt.

Redaktøren som nå er ansatt, er absolutt journalistfaglig kompetent, ingen tvil om det. Han har solid journalistisk bakgrunn og utdannelse. Likevel er det å lede en redaksjon av 30–40 journalister som ikke ønsker deg som sjef, mildt sagt en stor utfordring. Særlig i Universitas, som ikke er en proff avis, men en studentforening der frivillig innsats fra mange mennesker er helt nødvendig for å kunne utgi avis.

Hvorfor lyttet ikke Studentparlamentets representanter til den tydelige, enstemmige innstillingen de fikk fra de som skal jobbe sammen med redaktøren? De har selv uttalt at valget sto mellom to godt kvalifiserte kandidater. Hvorfor var det så viktig for dem å ansette den av de to som ingen i redaksjonen ønsket?

Forsøkene på å overstyre Universitas har vært et gjennomgangstema denne høsten, ikke minst har vi sett det gjennom mediepolitisk plattform. Det er dessverre vanskelig ikke å sette studentpolitikernes historisk egenrådige ansettelse av redaktør i sammenheng med disse kontroversene. Dette er trist for nyansatt redaktør Vegard Kvaale, som har kommet uforskyldt inn i en høylydt strid. Det er trist for Universitas. Og det er en fallitterklæring for et studentdemokrati at studentpolitikerne gang på gang markerer sin avsky for en uavhengig avisredaksjon.