Kunnskapsminister Øystein Djupedals tolkning av Statistisk Sentralbyrå og Kunnskapsdepartementets levekårsundersøkelse, viser en politiker som har tatt seg vann over hodet. Ministeren oppfordrer studentene til å bruke mer tid på studiene, samtidig som han mener det er viktig å arbeide ved siden av studiene.

Hvis man legger to og to sammen, vil enhver forstå at dette vanskelig lar seg gjennomføre. Studenter, som alle andre mennesker, kan ikke være to steder samtidig. Enten er man på lesesalen, eller så er man på jobb. Kvalitetsreformen og dens høye krav til oppmøte og studieprogresjon, gjør også sitt til at Djupedals oppfordring faller på egen urimelighet. I tillegg er det ikke alle som har mulighet til å organisere sin egen studiehverdag og samtidig jobbe ved siden av studiene, noe som er en forutsetning for at Djupedals visjon skal gå i oppfyllelse. Derfor er det ikke det minste vanskelig å forstå hvorfor studentpolitikere lar seg provosere.

Djupedal må gå inn i seg selv og tenke over om forslagene hans er gjennomførbare. I dette tilfellet mener vi at de absolutt ikke er det. Man kan ikke få både i pose og sekk.

Norske studenter stiller harde krav til bofasiliteter. Dette gjelder ikke bare norske studenter, det gjelder hele det norske samfunn. Vi må ha luksus, og vi må bo fint.

Samtidig er det forståelig at det ikke er noe særlig å bo i et bygg som virkelig ser og føles ut som den ble bygget for 40 år siden. Til tross for dette er det noe ironisk at boliger i prissegmentet over 7 000 kroner per måned har høye ventelister, mens langt billigere boliger står tomme. Dette er ironisk nettopp fordi man samtidig klager over å få for lite i studielån, og over at man blir tvunget til å jobbe ved siden av studier. Hvis kunnskapsminister Øystein Djupedal skal gå inn i seg selv, må også studentene selv gjøre dette.