Fra et utenfra-perspektiv er det av og til vanskelig å fatte hva konflikten på Kunsthøgskolen (KHiO) dreier seg om. Vi hører Kunstakademi-rebellenes skåltaler om demokrati og deres opprop mot sentralstyring, og KHiO-rektor Butenschøns sukk om de umedgjørlige kranglefantene han har å stri med, men det er ikke like klart hvorfor de krangler.

Derfor er det i det minste greit at dekan Ståle Stenslie tar bladet fra munnen og tydelig demonstrerer at han ikke har noen spesiell respekt for studentrepresentant Marius von der Fehr. Men når von der Fehr, som er medlem av Kunsthøgskolens styre, er så misfornøyd med Stenslie at han vil gi ham sparken, burde Stenslie ta dette på alvor. Eller, i det aller minste, i klartekst forklare hvorfor von der Fehrs og de andre studentenes og ansattes misnøye med Stenslie, og Butenschøn, og de omleggingene KHiO har gått gjennom, er så misforstått og irrelevant at den ikke fortjener annet enn å føyses bort som ungdomsopprør og kunstnernykker.

Vi betviler ikke at prosessen er smertefull. Vi vet at Butenschøn og Stenslie er pålagt oppgaver fra departementshold. Og vi betviler ikke engang at von der Fehr er en kverulant. Men vi spør likevel: Skjønner Stenslie hva studentene er misfornøyde med? Vi mener at en leder som forventer å bli tatt på alvor, plikter å ta selv sine argeste kritikere mer alvorlig enn dette.

Etter flere måneders tautrekking og lobbyvirksomhet har de rødgrønne politikerne i Stortingets utdanningskomité omsider blitt overbevist om å finne penger til å opprettholde støtten til studentbarnehagene. Det er meget bra, og er en fjær i hatten for studentpolitikerne som har presset på for at dette skal skje.