Kjønnskvotering er en kontroversiell løsning på et vanskelig problem: Det svir for den som forbigås. Det kan virke nedverdigende på den som får «snike i køen» på grunn av genetiske tilfeldigheter. Og det har en tendens til å kamuflere et komplisert sett med sammenfiltrete problemstillinger som et overdrevent forenklet spørsmål om biologisk kjønn.

Før de mest innbitte kvoteringsmotstandere går amok, bør de riktig nok ha i mente at det universitetsstyret gjør, er å bare anbefale underordnede organer en slik ordning. Anbefalingen gjelder i tillegg bare i tilfeller hvor skjevfordelingen er ekstrem. Sant å si er Senter for kvinne- og kjønnsforskning, i utgangspunktet et av Universitetets mest kvoteringspositive fagmiljøer, ett av svært få steder som per i dag ser ut til å omfattes av «anbefalingen».

Men selv om det er et lite skritt for universitetsstyret, er det et stort skritt for Universitetet. Gjør ikke fagmiljøene noe for å få bukt med kjønnsskjevhetene nå, risikerer de å få likestillingsarsenalets hardeste stuerene lut helt nedover ryggen. Vel er kjønnsoperasjoner og skuddpremier hardere, men kvotering kan føles tøft nok. Og skal man løse et tøft problem, kan det være greit å tenne en ild under buken på de ansvarlige hestene.

Sist torsdag møttes dansemiljøet til samtale om norsk danseutdanning. Flere problematiserte mangelen på dokumentasjon av og teori om dans i Norge. I dag er det bare i Trondheim dans tilbys som vitenskapelig studium. Og det er synd. Universitetet i Oslo har teatervitenskap, vi har kunsthistorie, vi har musikkvitenskap og vi har filmhistorie og -estetikk. Det er på tide at dansen får en sterkere teoridisiplin.