Unge stemmer bør ha en viktig rolle i den offentlige debatten. Vi representerer andre synspunkter, ser nye sammenhenger, er opptatte av temaer som er særegne for våre aldersgrupper. Hvorfor høres vi ikke bedre? Fordi vi ikke snakker.

Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås, som nylig lanserte en konkurranse for å dyrke frem nye og unge debattanter, peker på en del av problemet når han sier at studenter han inviterer til å skrive debattinnlegg ofte ikke engang har tenkt tanken. En av årsakene kan være at veiledere ikke oppfordrer sine studenter til å formidle, slik flere hevder i denne ukens Universitas. Det bør veilederne gjøre - samtidig som vi først og fremst selv må ta universitetets formidlingsoppgave på alvor. At kvalitetsreformstudenten har vent seg til å få oppgaver dyttet ned i halsen, er ikke en unnskyldning for å slutte å ta initiativ. En annen årsak kan være det journalist og forfatter Simen Sætre kaller «Blindern-skammen»: Angsten for å åpne munnen uten først å ha forsket på temaet. Det blir ikke spennende debatter av nøkternhet og fotnoter.

Men det er ikke først og fremst studentene vi savner blant de unge. Hvor er resten?

Ingenting tyder på at en 33 år gammel student, gjerne med barn, gjerne med boliglån, har bedre råd enn en 20 år gammel fersking. Norske studenter blir stadig eldre, og vi er derfor enige med KrFU Oslo i at også studenter over 30 bør få studentrabatt på kollektivtransport. At faren for juksestudenter som utnytter velferdsgodene øker jo eldre studentmassen blir, er ikke et problem som løses ved å aldersdiskriminere ordentlige studenter.