Frafall blant studenter er naturlig, og ikke nødvendigvis noe man skal være altfor redd for. Det er en logisk konsekvens av et samfunn hvor terskelen for å komme inn på universitetet er lav, både hva gjelder formelle opptakskrav, økonomiske hindringer og sosiale barrierer. Når «alle» er innom universitetet en tur, skulle det bare mangle at ikke noen finner ut at dette ikke er for dem. Og det er greit. Du blir ikke noe dårligere menneske av å ikke ha en bachelorgrad i statsvitenskap.

Men det er ankepunkter likevel. De økonomiske konsekvensene av frafall og dårlig gjennomstrømming blir stadig skjerpet. Ingen kan heller kimse av konsekvensene for de studentene som faktisk ønsker å fullføre, men bare ikke er i stand til det, av en eller annen grunn. Det er her lærestedets medansvar kommer inn. Lærestedet har ikke, og bør ikke ha, noen plikt til å holde studentene i hånden gjennom hele studieløpet. Men de har en plikt til å legge til rette for et godt studiemiljø, og til å framdyrke de gode og inspirerende foreleserne og læringsformene studentene og faget fortjener. Det finnes giddalause drog blant studentene, men studenter flest er ikke det. Heller ikke de frafalne.

Innføring av elektronisk valg ved Universitetet i Oslo er først og fremst en god ting. Alt som gjør det enklere å delta i demokratiet er positivt, og dette er et kjempeskritt i den retningen, som demonstrert av at studentene ved Teologisk fakultet nå har satt tidenes fakultetsrekord i dekanvalgdeltakelse. Men selv om det er positivt, og selv om det virker ganske utenkelig at det skulle kunne forekomme omfattende valgfusk på Universitetet i Oslo, så er det en forutsetning at disse e-valgene er etterprøvbare, anonyme og immune mot klussing fra utro tjenere.