Noen argumenter for skolepenger kan ikke umiddelbart avfeies som tøv. Motivasjonen, for eksempel, kan nok øke hvis man må ha spinket og spart og gravd dypt i egen lommebok for å vinne muligheten til å studere. Og det lar seg jo ikke benekte at lærestedene trenger penger fra ett eller annet sted.

Men det er rett og slett ikke troverdig når det påstås som det gjør i den nye EU-rapporten «Efficiency and equity in european education and training systems», at et utdanningssystem tuftet på høye skolepenger ikke vil være et utdanningssystem hvor det lønner seg å være rik. Selv om det nok alltid vil være slik at studenter med ressurssterk og økonomisk slagkraftig bakgrunn har et forsprang, vil skolepenger alltid være et ekstra hinder for fattige studenter. Det hjelper ikke hvor mange former for veldedighet eller mer eller mindre gunstige lån de har til rådighet - skal man konkurrere på like vilkår, må ikke finansieringsbyrden for utdanning lesses over på enkeltstudenten.

Instituttbestyrere rundt omkring på Universitetet merker nå en av kvalitetsreformens mest brutale bivirkninger. Institutt som tidligere har hatt mange studenter, har selvsagt ansatt fagfolk til å undervise dem. Når de nå mister studentene, svir det ekstra. Hvorfor? Fordi pengestøtten nå er knyttet enda tettere til studenttallet, og fordi de ikke har noen mulighet til å si opp sine ansatte. Dermed mister instituttet muligheter til å gjøre ting utenom ren lønn. I verste fall risikerer de å ende opp som spøkelsesinstitutter, hvor horder av forelesere vandrer studentløst gjennom gangene. Problemet kan løses, men det krever vanskelige grep.