Når man ser på noen av konsekvensene av «kvalitetsreformen», er det ikke underlig at vitenskapelig ansatte ved norske universiteter og høgskoler stort sett lukker øre og øyne og skjener av gårde i retning døra når de hører ordet «kvalitet» brukt i utdanningssammenheng. De forventer dritt, og det er stort sett det de får.

Men det gir dem ikke blankofullmakt til å gi blaffen i forsøk på å få dem til å undervise bedre. Selv om det er bortimot umulig å lage et et byråkratisk system som skiller mellom geniale ildsjeler som gjør ting på sin egen måte og krakilske tullinger som tordner mot ethvert forsøk på å forstyrre deres årlige opplesning av stensiler fra sekstitallet, og selv om det ikke nødvendigvis er fra kvalitetsreformens arkitekter de virkelig gode formaningene kommer, bør en hver akademiker med respekt for seg selv være en ivrig nok foreleser til å sette den faktiske, ordentlige og ærlige kvaliteten i høysetet. Og det betyr jobbing, enten du vil eller ei.

Med NUPI-forsker Per Botolf Maurseths inntog i Kunnskapsdepartementet har SV-minister Øystein Djupedal, som selv som kjent sjelden setter sin fot på et universitet, omsider fått en vaskeekte akademiker med på laget. Nå gjenstår det å se om Maurseth får rett i sin optimisme, og dette betyr at den rødgrønne regjeringen kommer til å drive på med mer enn skolemat og barnehager på utdanningsfronten framover, eller om Maurseth vil ende opp som frustrert symbolpolitiker, med fancy tittel og fjongt kontor, men uten evne til å få ting gjort.