Det finnes svært mange typer politikere. Noen er gnistrende demagoger og rasende retorikere, andre er jordnære, lune menn og kvinner av folket, og atter andre er ansiktsløse byråkrater med en brusende forkjærlighet for regler.

I dette politikkens typegalleri har SV-politiker Øystein Djupedal i mange sammenhenger hatt en tendens til å nærme seg rollen som «hatchet man», direkte oversatt «mannen med øksa». Folk, både i SV, i andre partier, i pressen og i velgermassen, har ikke alltid likt Djupedal. Men det har ikke alltid vært meningen, heller. Kristin Halvorsen har vært SVs hjerte og smilende fjes. Djupedal er knyttneven i trynet eller sparket i skrittet på den som måtte komme i veien.

Belønningen hans er ansvaret for SVs prestisjedepartement. Og med ansvaret for barnehagene, for «unga» som SV lovte gull og grønne skoger. Da er det ikke rart at de voksneste barna i barnehagedepartementet, studenter og forskere, havner litt i glemmeboka. Og da er det heller ikke rart at folk flest, enten de er Fremskrittsparti-, Høyre-, Arbeiderparti- eller SV-velgere, ikke er imponerte over regjeringens satsing på forskning og høyere utdanning. Spørsmålet er om de er imponert over noe kunnskapsminister Djupedal har gjort i det hele tatt.

Se også side 4 og 5

Maria Veie Sandvik, avtroppende sjef for Studentparlamentet, har heller ikke vært en ansiktsløs byråkrat. Hun har refset rektoratet, hun har tatt parti i et rektorvalg mer direkte enn sine forgjengere, og hun har tordnet mot elendige studentarbeidsgivere. Hun har rett i at den som ikke snakker, ikke høres. Vi gratulerer ny parlamentsleder Lina Johanne Strand, og håper hun vil rope like høyt som sin forgjenger.

Se også side 7 og 21