Drøye fire måneder inn i Ellingsrud-rektoratet er det bare én ting å si: Geir Ellingsrud er en forsiktig fyr. Han er ingen entertainer, han er ingen retoriker, han er knapt en politiker. Bare en litt grå mann i skjorte og slips, litt beklemt foran kamera, og veeeldig sparsom med hva han skal si. Ikke nødvendigvis fordi han er fordømt beregnende, ikke engang fordi han er feig. Mest fordi han bare er sånn.

Det har selvsagt aldri gått upåaktet hen. «Karisma som en avslått lampe» ertet skeptiske tilskuere i rektorvalgkampen. «Helt greit om det blir ham - han får ikke gjennomført noen forbedringer, men han får ikke gjort noen skade, heller,» konkluderte flere kyniske observatører.

Og Ellingsrud har ikke gjort veldig mye for å bedre på inntrykket av en mann som er så snill at han er handlingslammet så langt - hvis vi ser bort fra handlekraften i spørsmålet om avvikling av studieplasser for utenlandske selvfinansierte bachelorstudenter. Men vi har ikke mistet troen helt. For selv om Ellingsrud lavmælt, er han og hans makkere valgt på en veldig klar plattform - for å lindre de verste virkningene av de siste årenes reformer. Og de har lovt at dette skal gjøres med to forutsetninger: For det første skal det som er bra med reformene, som idealet om at studenter skal få bedre tilbakemelding på det de driver på med, få bestå. For det andre skal demokratiet stå i høysetet.

Demokrati forutsetter klarhet og åpenhet. Vi tviler ikke på at Ellingsrud ønsker åpenhet. Men klarheten må han jobbe med - han må rett og slett bli bedre til å si i klartekst hva det er han vil. For det må da kunne forutsettes at Universitetets øverste leder har mer på hjertet, mer han vil forandre og flikke på, enn de få vage lovnadene om evalueringer hist og handlingsplaner her han har kommet med til nå.