Man kan mene mye om Tellhim–kampanjen, som politisk stunt, kreativt forsøk på å sette dagsorden i debatten om norsk utenrikspolitikk, eller til og med som bidrag til den amerikanske politiske diskursen, i den grad Tellhims målsetninger er ment å tas helt bokstavelig.

Men det er uansett vanskelig å innrømme noe annet enn at når SAIH, studentenes egen hjelpeorganisasjon, bestemmer seg for å donere penger til Tellhims planer om å kjøpe en helsides politisk reklame i en amerikansk avis, så stiller de seg laglig til for hugg. Selv om norsk og særlig amerikansk utenrikspolitikk uomtvistelig har ringvirkninger som i høyeste grad kan ramme land i Sør, er det nok få, om noen, solidariske studenter som ser for seg innkjøp i det amerikanske mediemarkedet som den mest sannsynlige investeringen av deres SAIH–tiere.

Nå kommer reaksjonen. At DKSF, Den konservative studentforening, som aldri har markert seg som sterke forsvarere av SAIHs plass på semesteravgiftsblanketten, er kritiske, burde ikke overraske noen. Men at Studentparlamentet i Oslo, som faktisk er i en posisjon til å fatte vedtak som vil svekke eller i det mest ekstreme tilfellet faktisk fjerne SAIHs gunstige posisjon, i det minste blant 35 000 av landets studenter, burde gi SAIH grunn til å ta en grundig intern debatt rundt hvor hensiktsmessig denne lille håndvendingen til Tellhim egentlig er i det lange løp. Det finnes noen DKSF–medlemmer i parlamentet, de fleste i fraksjonen Moderat gruppe, men de er langt fra mange nok til at Studentparlamentets kritikk kan bortforklares som mørkeblå Høyre–dominans.

Og hvis noen studenter synes Studentparlamentet eller Norsk studentunion er feige eller unødvendig unnvikende i denne saken, så er det jo studentvalg i Oslo våren 2005.