"Regjeringen trygger framtiden når vi satser offensivt på forskning og utdanning", sier statsråd Trond Giske i en glad–pressemelding fra Utdanningsdepartementet.

Offensivt er det hvis man tar beina fatt og stormer fram mot keeper for å sette ballen i mål.

Det er ikke offensivt å kutte 58 millioner kroner til forskning og undervisning ved et universitet. Og det er ikke offensivt å ikke gi en krone mer til studiestøtte, slik at heltidsstudenten kan begynne å reise seg. Det er heller ikke offensivt å kutte 100 millioner kroner til studier i utlandet.

Det Giske har gjort er å knyte skolissene og plukke opp ballen, for så å se seg rundt etter hvilken retning målet befinner seg i.

Det skal være sagt: 186 millioner kroner til studentboliger, tre milliarder kroner til Fondet for forskning og nyskapning, 25 millioner kroner til vitenskapelig utstyr og nye forskerstillinger og en rekke andre sponsormidler er så visst ikke noe å kimse av. Dette er etterlengtede penger som vil komme godt med.

Men samtidig benytter altså Giske en nedgang i studenttallet til å redusere den generelle pengestøtten til universitetene.

Når spillet blir passivt og målene mangler, piper publikum. Et kravstort publikum går surmulende hjem når kampen mangler glød eller ender uavgjort. Og når man spiller kampen om et land og et folk og det som gjelder deres felles fremtid, har publikum rett til å kreve best og flest mulig mål.

Det gjelder å vite hvor målet står. Hvis ikke risikerer man selvmål.