Norsk forskning går en dyster tid i møte. Selv om det i alle politiske festtaler ramses opp tiltak om hvordan norsk forskning skal komme opp på dette berømmelige OECD–nivået, er den reelle politiske satsningen laber.

Først mistet forskningen sin støtte fra Norsk tipping, og så vil ikke regjeringen gi næringslivet konkrete subsidier til forskningsprosjekter. I stedet går Høyre inn for at forskningen kan bli noe bedrifter skriver av på skatten. Dette er uheldig, forskning skal ikke være som en datamaskin en enkelt kan skrive av på skatten. Forskning skal være planlagt, gjerne samarbeidsprosjekter og alltid uavhengig.

Aps Trond Giske har rett når han sier at i ytterste konsekvens kan «forskningen» bli noe bedriftene leter opp i ettertid, for å få skattelette. Dette vil true forskningens grunnprinsipper.

Samtidig har Norges forskningsråd kommet frem til at forskningsinnsatsen må øke med 3,6 milliarder hvert år i perioden 2003–2005 dersom målsettingen om å nå OECD–nivået skal oppfylles. Forskningsrådet selv karaktiserer målet som lite realistisk i et notat til departementet.

Ikke så rart tidligere rektor Kåre Norum blåser av hele OECD–klisjeen. Det virker som om politikerne liker å si at norsk forskning skal bli bedre, men når det kommer til hvem som skal betale toer de sine hender.

Ingrid Prestgård har ventet i tre måneder etter hun klagde på eksamensresultatet. Det er ni uker for lenge i forhold til treukers–fristen Universitetet opererer med. Dette holder ikke, klarer ikke instituttene å holde fristen, må de i det minste melde fra til studentene om dette. Ellers bør kanskje Universitetets ledelse revurdere hvorvidt det er heldig å reklamere med en frist flere institutter ikke klarer å holde.