En gang for alle skal vi fastslå hvem som er flinkest i klassen på Musikkhøgskolen: Jazz– eller klassisk–studentene.

Jævla Jazzist

Jazzfolka får fordelen av hjemmebane ettersom de har ledig øvingsrom. Mens elevene på klassisk boltrer seg med balkong og utsikt i 5. etasje, er jazzerne gjemt bort i kjelleren.

– Det er jo bare rett og rimelig at de blir stuet vekk. Jazzlinja er jo egentlig en pedagogikklinje, og dette er faktisk en musikkhøgskole, konstaterer Magnus fra klassisk.

– Dere på klassisk er jo bare maskiner som øver og øver på teknikk til dere blir roboter. Dessuten er dere ikke kule nok til å spille jazz, mener Jostein.

– Jeg synes bare ikke jazz er fint, prøver Trond fra klassisk seg.

Vi avbryter diskusjonen. Det er tid for å konkurrere.

3,1 sekunder i høy sjø

Første øvelse er raskeste versjon. Magnus fyrer av en 3,1 sekunders klassisk torskevise på pianoet. Men jazzerne er ikke fornøyde.

– Ekstremt pinlig, utbryter Jostein og henviser til en noe tvilsom melodiførsel. Men vi godkjenner.

Håkon fomler seg vekk og må bite i gresset med 5,5 sekunder på jazzgitaren.

Øredøvende torskerock

Selv om konkurransen om sterkeste versjon er avgjort på forhånd lar vi elgitarist Håkon brife seg gjennom en øredøvende og fuzzifisert avspilling. Seieren er sikret og klassikerne kommer inn fra sitt lydeksil i korridoren. Vår klassiske bratsjist skal dog ha honnør for sin påfølgende kombinasjon av strengemishandling og stemmevrenging.

– Rullan dullan dei, roper Trond mens han drar buen som en galning.

I konkurransen om svakeste versjon gjør begge vokalistene en imponerende innsats i å synge lavt uten å viske. Når dommen faller i det klassiske lagets favør er det fordi det ble litt for mye hvisking for jazzvokalist Jostein.

Trestrøken G på innpust

Høyest toneleie står for tur. Magnus fra klassisk åpner med en pianoutgave som når en femstrøken C.

– Hei, det vart surt jo, prøver Håkon seg.

Jazzvokalist Jostein skrider til verket uten håp om seier, men får i siste liten tips fra saksofonisten om å synge på innpust. Vi andre holder pusten mens han lirer av seg noen stygge, men særdeles høye, toner. Han blir kraftig applaudert, og det slås fast at han faktisk nådde en trestrøken G. Langt unna pianistens høyder, men for eksempel en og en halv oktav høyere enn Pavarottis register.

– Som om man synger på innpust, fnyser den tydeligvis sjalu vokalisten på det klassiske laget.

Ståbassist Magne fra jazz gjør rent bord på lavest toneleie. Hans «Fa» i det første «Faderullan dei» ligger fem centimeter til venstre for Magnus\' tangenter.

Peneste torsken i havet

Nå har vi kommet til den målbare størrelsen «vakker». Torskearien er nok et bedre navn på Yngves klassiske fremførelse av Torskevisa. Meget pen er også Jo sin omgang med melodien på sin saksofon.

– Au, det gjør vondt, klager Yngve og holder seg demonstrativt for ørene.

Her blir det dødt løp, men sanger Yngve blir disket for ufin oppførsel.

Den styggeste versjonen er også vanskelig å avgjøre. Med et bråk som ville gjort en voldtatt katt misunnelig, seirer bratsjisten over en skrikende og pipende tenorsaksofon.

– Jeg får veldig stygge bollekinn når jeg spiller, innvender Jo.

Han innrømmer likevel tapet da vi minner om at en bratsj per definisjon er styggere en ethvert blåseinstrument.

Blodig innlevelse

I den siste individuelle øvelsen skal innlevelsen prøves. Vi vil ha den mest følelsesmessige og troverdige versjonen av Torskevisa.

– Vær fisken, er det siste klarinettist Olav får høre før han legger ut på sin torskeoddyse.

Og fremførelsen sitter som bare zen. Jazzerne velger ståbassen til oppgaven. Med en uortodoks tappeteknikk fremfører Magne en såvidt gjenkjennelig barnesang. Det bygger seg rolig opp til et skikkelig uvær. Han svinger høyrearmen med fullt utslag og dæljer til strengene for hver runde. Publikum er musestille. Vi hører stormen piske havet rundt den ekte lofottorsken. Magne er født i Henningsvær.

– Bravo!

Applausen er like sterk fra begge lag. Når vi etterpå ser at han har spilt seg til blods på venstrehånda, er etappeseieren sikret.

Rekevisa slår laksevisa

De individuelle øvelsene er over, vi går over til finalen – beste versjon som gruppe. Jazzerne leverer en groovende sak med melodiøs scatting.

– Skubidubidubiekte lofottorsk jeg er...

Lofottorsken kunne like godt vært ei reke født i New Orleans.

Det klassiske ensemblet går til oppgaven med stor iver. Det lyder pent, men en kammerkvartett er ikke løsningen for denne barnesangen. Dessuten har vel New Orleans–reka alltid vært hakket kulere en Donau–laksen i Wien.

Høflighetsfrasene etter konkurransen får en sur undertone.

– Jeg må si dere var flinke til å spille uten noter, prøver Jostein fra jazz seg.

– Vi ble også imponert, trodde ikke dere var så gode, lyder det kjekt fra klassiske Trond.

Etter nøye overveielser har Universitas funnet ut at jazzernes finalebidrag var det beste og at de dermed vant konkurransen. Jazz er tross alt mye kulere enn klassisk. Faderullan dei, faderullan dei, faderullan dullan dei.