Den perfekte jam
:Kid A
EMI
Forventningene til Radioheads fjerde album Kid A er høye. Både fans og kritikere har plassert deres forrige album OK Computer øverst på lister over beste rockealbum noensinne. Kid A er altså det man kaller en etterlengtet oppfølger.
Å bedømme denne typen album innebærer omtrent det omvendte av å anmelde en nykommer. Mens nykomlingen skal gis ros for å prøve, må ethvert feilskjær i de genierklærtes musikalske fremferd slås hardt ned på.
Radiohead unngår slagene og står støtt som verdens mest spennende nåproduserende rockeband. Allerede på platens første spor, "Everything In Its Right Place" er jeg fortapt. Til tross for at melodien er både nedtonet og ensformig, er det enormt driv og fremdrift i den. Sangens enkle refreng sitter som et skudd ved første gjennomlytting. Herfra og cd–en ut blir det bare bedre. Tittelsporet "Kid A" er en blanding av en munter, nesten foxtrot–aktig trommegang, pling–plong–spill på synthesizer, en forvrengt vokal og en dyster bassgang som summer av gårde i bunn. Her ligger nøkkelen til Radioheads storhet. Denne miksen vil se fullstendig idiotisk ut på et notepapir, men i Radioheads hender blir dette mer fengende enn Beatles.
Tredje låt ut, "The National Anthem", er kanskje det nærmeste noe band vil komme til å feste til cd den perfekte jam session. Selvfølgelig er materiale skrevet ned og bearbeidet. Men det lyder som om et tomt øvingslokale litt etter litt fylles opp med spillekåte musikere som hiver seg på et drivende bassrefreng. Slik kunne man fortsatt å fremhevet den ene sangen etter den andre. Her er deilig søvndyssende instrumentalmusikk, en vakker disharmonisk ballade og et knippe rockelåter som ikke trenger å ta i for å ture fremover tøffere enn toget.
Kid A mangler bare rockelåta der Radiohead tar den helt ut. Det ryktes at de mindre eksperimentelle og mer rocka låtene fra studiotiden med Kid A kommer på eget album neste år. Stakkars Radiohead, de må jo ta døden av de forventninger det skaper.
