Veien fra lesesalen til landeveien er kortere enn du tror. Lofferlivet kan være like om hjørnet hvis Ari Behn eller hans like inviterer på nachspiel.

Da folklorist Thor Gotaas var åtte år så han for første gang en lys levende loffer. Det var sommer, og han var på vei hjem fra et morsomt besøk hos besteforeldrene. Besteforeldrene kjørte langs Mjøsa mens lille Gotaas hang ut av vinduet fra baksetet.

Plutselig så han en liten skikkelse i veikanten. Det satt fast halm og gresstuster øverst på jakkeryggen hans. En brun sovepose stakk opp av den lurvete grå sekken som dinglet fra side til side for hvert skritt han tok.

– Jeg spurte bestemor hvor fyren kom fra? «Å, det er en gammel loffer, han bor sikkert i Oslo. Stakkars mann». Jeg stusset, var det synd på ham? Han så da ut til å ha det fritt og fint, sier Gotaas.

På loffen

I sin nye bok På loffen prøver Gotaas å reise en bauta over det vandrende folket.

– En loffer var ofte en eventyrer som ikke fant seg til rette med samfunnets strenge normer og regler. De var beinharde individualister alle sammen, sier Gotaas.

Folk hadde ofte stor sympati for lofferne.

– Bygdefolkene fordelte ofte ansvaret med å gi mat til de reisende, og det var sjeldent en loffer måtte gå sulten videre, sier Gotaas.

– Tror du folk ville tatt i mot lofferne like bra i dag?

– Nei ... Fattigfolk er som regel mer generøse enn rike. De rike tror alltid at folk skal stjele fra dem, sier Gotaas.

Den forsvunne studenten

For 90 år siden vandret en av Norges mest lovende studenter ut av Universitetet for å starte en liv som loffer.

– «Student Hansen» ble tidlig utropt som et professoremne, og han utmerket seg i Studentsamfunnet som en glimrende debattant, sier Gotaas.

Men presset ble for stort. «Studenten Hansen» ble stadig overøst med invitasjon til festligheter. Snart befant seg han seg på nachspiel med litterære storheter som Knut Hamsun, snart ble han svirebror til flere av hovedstadens unge og tørste lyrikere. Han begynte å skulke forelesningene.

– Ikke så forskjellige fra mange av dagens studenter?

– Jo, men da hadde man ikke pappas bankkonto i ryggen, sier Gotaas.

Reisefeber

«Student Hansen» valgte veien fremfor studiene. Han fikk visstnok penger fra familien for å holde sin egen identitet skjult. Eksamensløs og sprenglærd opparbeidet han seg en sterk hedersposisjon i sitt nye miljø. Hansen døde på slutten av trettitallet på grunn av alkoholforgiftning.

Det var ikke bare i Norge det var studenter som fikk reisefeber.

– På begynnelsen av 1900–tallet reiste flere hundre tyske studenter fra universitetene. De bodde for det meste i skogene, og de hadde både sitt eget forlag og sitt eget tidsskrift, sier Gotaas.

De tyske studentlofferne ble utryddet under naziregimet, hvor de fleste fikk en ublid skjebne i tyske fangeleire.

Loffespråk

Lofferne i Norge hadde både sitt eget alfabet og språk.

– De pleide å merke husene med forskjellige merker. Slik kunne de vite om det var mat i huset, om det var snille eller slemme folk, sier Gotaas.

Merkene kunne også fortelle om det var en sterk, sint mann i huset, eller om det var en enslig kvinne.

– En guttunge fra Østfold syntes lofferne var verdens mest spennende mennesker, men han forstod ikke hvorfor lofferne aldri avla familien et besøk. En gang tok han mot til seg og spurte en vagabond. Lofferen svarte at «det sto innskjært i telefonstolpen».

20 000 omstreifere

I 1935 var det registrert 20 000 omstreifere i Norge. I dag er det nesten ingen igjen.

– En av de siste som videreførte norske lofferes tradisjonelle levevis var Henrik Larsen. Like til slutten vandret han på det kjente loffetrekket mellom Oslo og Stavanger, sier Gotaas.

Vinteren 1956 loffet Larsen i Telemark. Avisen «Varden» fant det bryet verdt å besøke fritenkeren det gikk gjetord om i mils omkrets.

«Levestanderen kan måles nøkternt, men for hver av oss innebærer det noe annet. ( ... ) Det er ikke sikkert at følelsen av en virkelig levestandard vokser med alle de godene som mange mennesker oppnår i dag», sa Larsen til Varden.

Våren 1980 tok Larsen sin siste fottur.

Skaploffer

Selv om den klassiske vagabonden har forsvunnet fra de norske veiene tror Gotaas det skjuler seg mange loffere blant dagens befolkning. Da særlig ved Universitetet.

– I dag skjuler de seg som backpakkere og jordomseilere. Men ekte loffing er det ikke. Da må man gå til fots, sier Gotaas.

– Hva får folk til å reise?

– Jeg tror det ligger som et urinstinkt hos de fleste mennesker. Man har jo tross alt bare vært fastboende de siste 20000 årene. Resten av tiden har man vandret.

@bln:Av Gunnar Thorenfeldt og Åshild Støylen (Foto)