Hvem tar hvem?
«Tatt av kvinnen» gikk fra bok til teater. Vi sendte en mann og en kvinne for å anmelde stykket som får kjærester til å krangle.
Mannen:
Jeg moret meg da jeg leste Tatt av kvinnen. Erlend Loes språk føltes nytt og spennende. Jeg frydet meg over forfatterens sarkasmer og hovedpersonens underfundige betraktninger rundt seg selv og sitt forhold. Selv om historien handler om en mann som lar sitt liv styre av en kvinne, var han slett ikke dum. Heller en slags fange i vår tids mannsidealer. Kaffe latté–damene, som først ble grepet av Loe etter Naiv.Super, ble selvsagt sure. Nettopp det likte jeg best med boken. På tide at Bokbadet–brilledamene fikk seg en i fleisen, liksom.
På Centralteatret står Gard Eidsvold og klør seg i trusa og gjesper. Pappesker, den gule kommoden og hans tilblivne kjæreste triller inn på scenen, mens Eidsvold forteller med gutteaktig, klønete stemme om hvordan Marianne plutselig kapret hans liv. Eidsvold er en dyktig skuespiller, men nå spiller han desverre en dåre. Som i boken puler han på kommando, men uten bokens touch av selvironi. Alt blir så eksplisitt i teater. I boken klarer ikke hovedpersonen helt å ta ansvar for sitt eget liv, men han føles likevel intelligent og sjarmerende på et vis. Nå har han blitt marginalisert til en tafatt nikkedukke.
Enda verre er det med kvinnen. Hun har ingenting igjen. Det eneste Helle Haugen lykkes med er å irritere. I Loes versjon får man en viss sympati for hovedpersonens hjelpeløshet og forelskelse. Marianne er i boken manipulerende på jenters vis, men her er hun bare ond. Hun finnes ikke sjarmerende. Jeg ville i hvert fall aldri vært sammen med en dame som A–R–T–I–K–U–L–E–R–E–R at jeg SKAL ta henne bakfra.
Likevel skal regissør Petter Næss ha ros for en del kreative løsninger. Hans filmbakgrunn er tydelig i stykket. Næss bruker for eksempel videoopptak for å illustrere scener fra svømmehallen. Publikum ser hovedpersonen gjennom glassvinduene under vann, men bare på film. Innimellom fryses handlingen, mens den eneste som kan kommunisere med publikum er hovedpersonen. Litt Woody Allensk. Han går ut av historien. Slik ivaretas i hvert fall det fortrolige forholdet mellom hovedpersonen og publikum.
Selv om Eidsvold maler bokhyllen grønn og til slutt sparker Marianne ut av leiligheten, sitter jeg med følelsen av å ha blitt snytt for en romanhelt. Teater–versjonen av Tatt av kvinnen er nødt til å stille seg langt bak i en lang kø av mislykkede adaptasjoner. Men ved siden av meg klapper kaffe latté–damene begeistret, mens de visker til naboen at stykket var bedre enn boken.
Kvinnen:
Det er noe med stille, underfundige og høflige gutter. Særlig hvis de er nesten ferdig med å være gutter. Denne blandingen av bråmodenhet og små barnslige nykker som å sette plater og bøker i alfabetisk rekkefølge. Slike gutter er politisk oppdaterte og kulturelt interesserte, men så flirer de litt av en prompevits og ser på fotball i det skjulte. Slike gutter faller jeg for.
En slik gutt møtte jeg i Erlend Loes bok Tatt av kvinnen. Selv om jeg med rettferdig harme tok avstand fra hans dominerende partner Marianne, så gnurte en liten tanke meg. Kunne jeg gjort det samme? Tatt denne høflige, underfundige gutten? Marianne gjorde det i hvert fall med en viss stil. Med en viss eleganse. Kunne jeg bare tatt med en gul kommode og trengt meg inn hos ham? Spørsmålet traff meg, men jeg besvarte det ikke.
Så kom en ny sjanse. Boken ble teater og jeg skulle se drømmemannen live. Kunne jeg falle for skuespiller Gard Eidsvold rollefigur?
Nei. Han ble en skuffelse. Ingenting ved ham interesserer meg. Ja, han får meg til å smile, nesten humre av og til. Men jeg sjarmeres ikke. Han er tafatt, karikert, uten meninger og motstand. Han virker nervøs bare Marianne nærmer seg. Han er kåt, men på en keitet måte. Så tydelig lurt, underfundigheten er borte.
... Og Marianne? Med Helle Haugen forsvinner all kvinnelig eleganse. Tilbake står en retorikk som garantert kunne gitt henne en flåsete rolle i «Mot i Brøstet». Som ung kjærlighetssøkende kvinne faller hun helt igjennom. Det er befriende, for jeg kan enkelt ta avstand fra henne og hennes forførelsesteknikker. Men med hennes overdrevne dominans mister konflikten sin tyngde. Istedenfor selvransakelse blir jeg støtt av et forhold som, til tross for skuespillernes voksne utseende, minner om puling mellom en fjortis og en 50 år gammel tante.
Bedre blir det ikke med birollene til Birgitta Victoria Svendsen. Hun overspiller rollen slik at personen slutter å eksistere. Ja, det finnes kvinner som tror på aura og legende steiner. Men nei, det finnes ikke kvinner som nærmest masserer skrittet sitt i trynet på Eidsvold for å finne hans karma.
Jeg er sint på regissør Petter Næss som, til tross for oppfinnsomme sceneløsninger, bare lykkes i å trekke ut det komiske av Loes bok. En typisk norsk sit–com er hva jeg ser i Næss\' produkt. Loe bruker humor for å avdekke avmakt. Næss bruker humor for å få folk til å le. Dessuten er slutten feil. Sånn happy–ending, liksom.
