Å velge en vinner

Det skrives ingen referater fra møtene i komiteen som velger ut vinneren av Nobels fredspris. Medlemmene har taushetsplikt livet ut.

Denne uka utgir tre norske historikere Hundre år for fred, den første boka som forteller historien bak vinnerne av Nobels fredspris gjennom et helt århundre.

Fisk for fredspris

– Vi kan dokumentere at prisen én gang er brukt til en å skaffe Norge økonomiske fordeler, sier Øivind Stenersen.

Den norske ambassadøren i Argentina sørget for at landets utenriksminister fikk prisen i 1936. Han skaffet dokumentasjon på Carlos Salvadore Lamas fredsmekling mellom Bolivia og Paraguay og bearbeidet personlig medlemmene av Nobelkomiteen. Etter utdelingen fortalte han argentinske myndigheter om sin innsats for å skaffe dem prisen og ba samtidig om å få satt ned tollen på norsk klippfisk. Argentina aksepterte.

Prisen er dessuten flere ganger delt ut i et forsøk på å skaffe lille Norge politiske fordeler og mektige venner.

– At Theodore Roosevelt fikk prisen i 1906 er ett eksempel. Både konsulentrapportene og komiteens sekretær var negativ, men utenriksminister Jørgen Løvland trengte sterke venner og overbeviste resten av komiteen om at amerikaneren skulle få prisen, forteller Asle Sveen.

Høy pris for Statoil

Historikeren beroliger med at dagens nobelkomité er mer uavhengig av norsk utenrikspolitikk: Regjeringsmedlemmene forsvant ut av komiteen i 1936, og stortingsrepresentanter fikk forbud mot å sitte der fra 1977.

– Men har det noen gang i løpet av disse hundre årene hendt at en har gitt prisen midt imot norske interesser?

– Indonesia likte ikke at Jose Ramos-Horta og Carlos Belo fra frigjøringsbevegelsen på Øst-Timor fikk prisen i 1996. Statoil trengte indonesisk godvilje for å få utvinne olje i landet, og regjeringen var nøye med å understreke at komiteen sto helt fritt og ikke hadde noe med offisiell norsk politikk å gjøre, sier Stenersen.

Drittsekkpriser

All verdens parlamentarikere og professorer i samfunnsfag og humaniora har rett til å foreslå priskandidater. Komiteen velger så ut «Den korte lista» med kandidater som er verdt en konsulentrapport. Som de første i Norge har våre tre historikere arbeidet seg systematisk gjennom rapportene fra 1901 til 1951.

Vanligvis betyr konsulentrapporten mye, men det finnes eksempler på at komiteen overkjører:

I 1926 fikk Gustav Stresemann og Aristide Briand fredsprisen for arbeidet med fransk-tysk forsoning. Under arbeidet med konsulentrapporten ble lederen for Nobelinstituttet overbevist om at disse gutta hadde en alt for stygg politisk fortid til å fortjene prisen. Men komiteen overså rapporten; det viktigste var forsoningsarbeidet Stresemann og Briand gjorde nå, ikke tidligere krigerske handlinger.

– De siste 20 årene er det blitt ganske vanlig å gi prisen til politikere med en krigersk fortid, sier Stenersen

Verdt prisen?

– Japaneren Eisaku Sato fikk prisen i 1974, det var den verste tabben. Nye papirer har vist at han ikke var tilhenger av den anti-atomvåpenpolitikken han fikk prisen for! Alt tyder på at komiteen var feilinformert, sier Sveen.

– Men i hovedsak har komiteen tatt kloke avgjørelser. Det er ganske overraskende hvor gode vanlige norske politikere har vært til å ta temperaturen på verdenssamfunnet, sier Libæk.

Historikerne regner opp eksempler på at fredsprisen faktisk har hatt en virkning for det videre fredsarbeidet: Folkerettsforkjemperne som dominerte vinnerlisten før Første verdenskrig fikk internasjonal anerkjennelse, og pengepremiene gav dem mulighet til å jobbe videre. For Øst-Timors befolkning betydde prisen i 1996 internasjonal anerkjennelse og oppmerksomhet for frigjøringskampen.

Peace-party

I desember feirer Nobels fredspris hundre år. Mange gamle fredsprisvinnere kommer til Oslo for å være med på feiringen fra 4.-10. desember.

– En bok om fredsprisen står i fare for å gjøre prisen til et ikon for norsk selvgodhet, en bekreftelse på at vi er verdensmestere i fred. Men sannheten er at det

er en vellykket pris, sier Øivind Stenersen.

NYTTIG: I Sør Afrika var prisutdelingen til Nelson Mandela og Fredrik De Klerk med å sementere prosessen vekk fra aparteid.

PRISBESKYTTET: Aung San Suu Kyi er blant dem som kanskje kan takke fredsprisen for at regimet hun arbeider mot ikke har ryddet henne av veien.

DRITTSEKKPRIS: Lederen for en tidligere terroristorganisasjon Yasser Arafat delte prisen med den gamle generalen Yitzak Rabin og den israelske atombombens far Shimon Peres i 1994.

GOD TAPER: Gandhi fikk aldri fredsprisen. Et avisintervju gjorde komiteen bekymret for at han hadde forlatt ikke-voldslinjen.