Ridder av det runde bord
Norge tar nå sete rundt FNs viktigste bord – sikkerhetsrådet.
– Jeg har ingen tro på at Norge vil føre en selvstendig politikk. Vi har igjen og igjen vist oss å være en løpergutt for USA, sier tidligere stortingsrepresentant Gunnar Garbo.
Gunnar Garbo understreker imidlertid at sikkerhetsrådet er en uhyre viktig institusjon i FN. Det trengs en langt bedre innsats for fred og menneskerettigheter, men han er kritisk til de faste medlemmenes oppførsel i rådet.
– Når vi har bebreidet FN for ikke å strekke til, ligger skylden som regel hos medlemsstatene i sikkerhetsrådet. De er feige og unnlater å bruke rådet når det er nødvendig. Samtidig gir de FN vidtrekkende oppgaver uten å sørge for tilstrekkelige ressurser til å følge opp vedtakene. Det hadde vært stort om Norge kunne endre dette til det litt bedre. Det er mulig å innta andre posisjoner dersom vi har mot og vilje, sier Garbo, mannen som tidligere var representant for Venstre på Stortinget og ambassadør for Norge gjennom mange år.
Nato forplikter
Helge Hveem, professor i statsvitenskap, tror medlemsskapet vil gi oss muligheter til større innflytelse i flere saker.
– Det vil være forventinger om at man som medlem av sikkerhetsrådet skal være ekstra aktiv i FN. Og Norge har et visst renommé for å ha rimelig samsvar mellom retorikk og praksis, sier Hveem.
Den viktigste grunnen til at Norge ikke kom med i sikkerhetsrådet før i fjerde valgomgang er vårt Natomedlemskap, mener professoren. Hveem tror mange har en overdrevet oppfatning av Norges uavhengighet.
– Det er mulig noen av dem som kritiserer glemmer at Norge som alliert i Nato har en profil ute som gjør oss til alliert med USA. Det er bare på noen få områder vi kan sies å ha en selvstendig profil: økt volum på bistand og noen ganger synspunkter på politiske regimer som for eksempel anerkjennelsen av Cuba, sier Hveem.
Hveem tror det sivile samfunn i Norge vil bli stadig sterkere engasjert i sikkerhetsrådets arbeid.
– Regjeringen vil bli satt under et sterkt krysspress mellom frivillige organisasjoner hjemme og stater internasjonalt, sier Hveem.
Utenriksminister Torbjørn Jagland vil dermed måtte søke innflytelse gjennom allianser og samarbeid med andre medlemmer.
– Dette er ofte riktig, men noen ganger kan Norges profil bli borte ved at man skjuler seg i allianser og lar de faste medlemmene styre. Dette vil hisse opp aktivistene, skape debatt og kan hende også konflikt hjemme, mener Hveem.
Krever klar holdning
Sikkerhetsrådets viktigste oppgave er fredsbevaring. Gjennom resolusjoner bestemmer rådet hvilke tiltak som skal tas i bruk for å lede villfarne inn på den smale sti. Aksjonsformene varierer fra handelssanksjoner til regulær krig.
– Hvis vi vil ta et virkelig selvstendig initiativ, kunne vi melde fra om at vi ikke vil være med på å bruke norske styrker til humanitære aksjoner uten et klart mandat fra FN og sikkerhetsrådet. Dersom man gjør dette vil det ytterligere undergrave FNs rolle slik vi så det i Kosovo, sier Gunnar Garbo.
Hveem etterlyser på sin side en smartere bruk av sanksjoner.
– Sanksjoner kan ofte erstatte krigshandlinger og bør erstatte krigshandlinger – krig må være siste utvei. Økonomiske sanksjoner har vært lite effektive og bør omdefineres. Vi må trekke lærdom av de feilslåtte sanksjonene mot Irak og utforme mer selektive sanksjoner rettet mot eliten og regimene, slik at folk beskyttes i størst mulig grad, sier Hveem.
Utvidet sikkerhetsbegrep
Tradisjonelt har sikkerhetsrådets oppgaver kun omfattet sikkerhet med utgangspunkt i krig, grensetvister og lignende. Hveem håper Norge tar til orde for en utvidelse av sikkerhetsbegrepet i tråd med Canadas forslag om "Human Security".
– Sikkerhet må defineres med utgangspunkt i mennesker og hva de opplever som truende for sikkerheten. Hungerkatastrofer, plutselige endringer i lands økonomiske situasjon, kan defineres som en trussel mot sikkerheten og falle under FNs og sikkerhetsrådets mandat, sier Hveem.
Garbo tror dette kan være en god idé, men er redd for at sikkerhetsrådet tar for mye makt fra generalforsamlingen.
– Det er viktig at hovedprinsippene i FN–pakten blir overholdt og at generalforsamlingen legger ned retningslinjene for en slik utvidelse. Likevel, det er ikke slik at et utvidet sikkerhetsbegrep løser noen av de problemene som allerede er der, sier Garbo tørt.
Han håper at Norge vil arbeide for en demokratisering av sikkerhetsrådet ved å utvide medlemsskapet og inkludere flere land fra den tredje verden. Garbo ønsker også strengere kontroll av rådet.
– Den internasjonale domstolen må brukes langt mer aktivt og spørres om legaliteten i de operasjoner sikkerhetsrådet vedtar, sier Garbo, som ikke har noe særlig tro på at Norge tar initiativ til dette.
– Det vil føre til en konflikt med de faste medlemmene og særlig USA, mener Garbo.
