«Krist sto op av døde, i påskemorgen røde!» heter det i påskesalmen. Mysteriet rundt Jesu oppstandelse førte til en kroppsfiksering uten like i antikken, men egentlig er fenomenet helt gresk.

– Jesu oppstandelse var egentlig en reprise av gresk mytologi der fenomenet oppstandelse var den eneste måten mennesket kunne bli udødelig på, hevder stipendiat i religionshistorie Dag Øystein Endsjø.

Han er bidragsyter til den nye boken Kropp og oppstandelse som tar for seg synet på kropp og død i den tidlige kristendommen.

– Hele fortellingen om Jesus har svært mye til felles med den greske kulturen. Tanken om en guddommelig unnfangelse og en kroppslig oppstandelse rett etter døden er helt vanlig i gresk mytologi. Men innenfor kristendommen har man tradisjonelt rettet seg mot den jødiske tradisjonen samt at man har fokusert på det unike ved Jesu oppstandelse, sier stipendiaten.

Kremert tro

Artikkelsamlingen Kropp og oppstandelse er et resultat av et forskningsprosjekt. Prosjektet tar for seg hvordan det kristne mennesket konstruerer en ny identitet med sterk innflytelse fra andre impulser i den samtidige antikken.

I arbeidet med boken har man blant annet studert kristne, gnostiske, greske og jødiske skrifter for å forstå kristendommen som en del av den antikke verden, og ikke som noe unikt som skiller seg helt ut.

– Mange kristne tror kanskje ikke helt på den kroppslige oppstandelsen i dag, men den er likevel en sentral del av den kristne trosbekjennelsen. At kremasjonen ble vanlig i forrige århundre viser vel at vi ikke lenger har fullstendig tro på at kroppen rent faktisk skal opp og stå igjen, forklarer Ingvild Gilhus.

Gilhus er professor i religionshistorie og redaktør forKropp og oppstandelse.

Heltedød

Dag Øystein Endsjø har studert bibelteksten om Paulus\' møte med athenerne for å få et bilde av forholdet mellom kristendommen og den greske kulturen.

– Selv om Platon og pythagoreerne mente at kroppen var et fengsel for sjelen, var ikke dette en utbredt oppfatning blant grekere. De så for seg at sjelen døde når kroppen døde, en udødelig sjel var i seg selv en selvmotsigelse. De heldige, som for eksempel store helter, kunne på sin side gjenoppstå ved at guder kom og hentet dem rett etter at de døde. Kristendommen ble populær blant annet fordi den demokratiserte oppstandelsen ved å si at alle som trodde på Jesus ville gjenoppstå når han vendte tilbake, forteller Endsjø.

Vakte latter

Jesu oppstandelse fungerte altså som en garanti for alle menneskers oppstandelse. Det er dette Paulus proklamerte til athenerne. Da begynte de å le.

– At athenerne lo av Paulus ble tidligere sett på som et bevis på at den kristne oppstandelsen representerte noe genuint nytt, men det var bare den generelle og demokratiserte oppstandelsen som var ny. For grekerne måtte nemlig kroppen være hel for at den skulle kunne gjenoppstå, noe annet var rett og slett latterlig, forklarer Endsjø.

Råtnende lik

Nettopp de konkrete problemstillingene rundt hvordan råtnede og ødelagte kropper skulle kunne gjenoppstå, ble heftig diskutert av de første kristne. Mange hevdet at Gud ville gjenskape kroppen helt og fullkomment, mens andre, som den tidlige kristne tenkeren Tertullian, så for seg at det var selve kadaveret som ville stå opp, uansett eventuelle skader på kroppen. I denne tradisjonen befant også asketene seg.

– Asketene ønsket å gjøre kroppen evig allerede mens de levde på jorden. Ved å leve et asketisk liv simulerte de et kroppslig liv etter oppstandelsen, der aldring ikke eksisterer. Som fenomen er jo denne livsstilen ikke helt ulik dagens jakt på evig kroppslig ungdom, konkluderer redaktør Ingvild Gilhus.