Historiefortellere: Anne Krogstad, Rune Flikke, Ida Marie Bregård, Jo Stigen og Øivind Bratberg forteller sine beste historier
Historiefortellere: Anne Krogstad, Rune Flikke, Ida Marie Bregård, Jo Stigen og Øivind Bratberg forteller sine beste historier

Dette er forelesernes beste gjengangshistorier

Enkelte forelesere er beryktet for å fortelle oppsiktsvekkende historier fra eget liv i forelesning. Vi har samlet noen av dem.

KNIVSTUKKET PÅ ÅPEN GATE

TRAUMATISK: Det tok lang tid før Rune Flikke kunne skrive og snakke om det som hadde skjedd.
TRAUMATISK: Det tok lang tid før Rune Flikke kunne skrive og snakke om det som hadde skjedd.

– Jeg bodde to år i Durban i Sør-Afrika i forbindelse med doktorgraden min og jobbet med feltarbeid i et område med ekstremt mye fattigdom og vold. På den tiden var Sør-Afrika på toppen av listen over verdens mest voldelige land, etter Colombia.

Flikke forteller at han stort sett var den eneste hvite personen i området. Dette var lenge helt uproblematisk, helt til noen av de lokale innbyggerne begynte å ha drømmer om ham:

– De drømte at jeg var en person de måtte passe seg for. De mente jeg hadde noe som heter isidina.

Han forklarer at zuluene ser på isidina som en form for negativ utstråling eller aura en person kan ha. Personer med isidina ønsker zuluene å ha minst mulig kontakt med, og i verste fall skade.

– For zuluene er isidina en enkel måte å si «disgusting» på.

Flikke tror han ble assosiert med det rike, hvite Sør-Afrika. På kort tid ble det trukket pistol mot ham to ganger. En dag da han var ute og gikk, oppdaget han at noen fulgte etter ham. Plutselig ble han angrepet av tre-fire menn.

– De hoppet på meg. Jeg ble knivstukket og lagt i bakken. De rev opp lommene mine, og stakk av med lommeboka. Og så stakk de. Gata var full av folk, men ingen gjorde noe.

Etter den traumatiske hendelsen dro Flikke hjem fra feltarbeid fire måneder tidligere enn planlagt. Han forteller at hendelsen satte dype spor, og at det tok lang tid før han klarte å skrive eller snakke om det som hadde skjedd.

Hvorfor forteller du denne historien til studentene?

– Jeg ønsker at studentene skal se og forstå at verden vi lever i er såpass rik at vi må stille grunnleggende spørsmål ved våre erfaringer og sanseinntrykk.

ET VIKTIG HÅNDTRYKK

«DEFINING MOMENT«: Etter håndtrykket med Kofi Annan visste Jo Stigen hva han ville jobbe med.
«DEFINING MOMENT«: Etter håndtrykket med Kofi Annan visste Jo Stigen hva han ville jobbe med.

– Han tok meg i hånden og sa ett ord: «Norway».

Da FN på slutten av 1990-tallet skulle opprette en internasjonal straffedomstol, skulle utsendelser fra UD og Justisdepartementet delta i forhandlingene. Det ville Jo Stigen være med på, til tross for at han var helt fersk i jobben i Lovavdelingen i Justisdepartementet.

– Jeg hadde ingen saker gående, så jeg sa «ja, jeg vil gjerne være den personen og jeg er veldig interessert i internasjonal strafferett!». Egentlig visste jeg ingenting om internasjonal strafferett.

Stigen ble valgt ut som delegat, og forhandlingene endte til slutt i en fem uker lang diplomatkonferanse i Roma sommeren 1998. Der skulle Stigen få oppleve karrierens viktigste håndtrykk.

Etter intense forhandlinger var Den internasjonale strafferettsdomstolen (ICC) et faktum. I den anledning ble daværende generalsekretær i FN, Kofi Annan, fløyet inn over Atlanteren for å delta på en seremoni på Den tarpeiske klippen i Roma.

Under seremonien fikk Stigen plutselig øye på Annan, som naturligvis var seremoniens midtpunkt, stående litt for seg selv. Det var nå eller aldri.

– Jeg sa til meg selv at «Jo, nå må du gå og hilse på ham». Så jeg gikk bort til ham og rakk frem hånden, og sa «Jo Stigen, Norway». Han tok meg i hånden, med sin myke, varme hånd, og enorme utstråling, og sa bare ett ord: «Norway». Så nikket han megetsigende.

Stigen forteller at dette var et, det han kaller for, «defining moment» i livet hans. Der og da forsto han at det han jobbet med var viktig, og at Norge kan bety noe i folkeretten.

– Hadde han bedt meg hoppe utfor den klippen, så tror jeg nesten at jeg hadde gjort det.

Da Stigen kom tilbake til Norge hadde han bestemt seg; han ville jobbe med strafferett. Historien forteller han til studentene sine med et håp om at de selv en dag kanskje får en like skjellsettende opplevelse hvor de forstår jussens makt og muligheter.

SMITTEFARLIG MALARIA?

FORBAUSET: Ida Marie Bregård reagerte da akuttmottaket satte i gang et smitteregime til tross for at malaria kun smitter via mygg
FORBAUSET: Ida Marie Bregård reagerte da akuttmottaket satte i gang et smitteregime til tross for at malaria kun smitter via mygg

– Når man tenker seg om vet de fleste at malaria smitter via mygg.

Som nyutdannet sykepleier, studerte Ida Marie Bregård tropemedisin i København. Malaria var en av sykdommene hun lærte mye om. Ved siden av studiene jobbet Bregård på et helsekontor for asylsøkere.

– En av pasientene kom og sa «du, jeg tror jeg har malaria». Symptomene stemte, så jeg tok ham med til et akuttmottak.

På akuttmottaket var det tavler med pasientenes diagnoser utenfor rommene deres. Blodpropp, nedsatt allmenntilstand, og andre sykdommer Bregård beskriver som «kjedelige», var mest vanlig, men på tavlen utenfor rommet til hennes pasient sto det «malaria».

– «Epic win!», tenkte jeg, sier hun og ler.

Det var imidlertid noe rart med hvordan akuttmottaket forholdt seg til malaria. Utenfor rommet til pasienten var det satt frem et bord med gule frakker, munnbind og hette. Malaria var jo en smittsom sykdom, mente de.

– Så jeg bare «ja, det smitter via noen få typer mygg som ikke finnes i Norge».

Likevel ble pasienten lagt inn på et lukket rom, helt uten informasjon på eget morsmål om hva som foregikk. Det til tross for at pasienten kom fra et land hvor det ikke var uvanlig å bli satt i fengsel uten grunn, og hadde flyktet fra hjemlandet sitt i trange båter.

– Det og stenges inne på et lite rom er kjipt for alle, men kanskje spesielt for mennesker som har vært på flukt.

Pasienten ble behandlet feil, både fordi man ikke setter i gang et smitteregime når det ikke er smittefare. Men også fordi en slik fremmedgjøring av pasienten, er lite gunstig for helsen, sier Bregård. Hun mener historien inneholder en viktig lærdom om helsevesenet.

– Denne hendelsen sier noe om hvordan vi behandler folk og at vi trenger spesialkompetanse i møte med sårbare grupper med et ukjent sykdomsbilde. Dette handler ikke om pasienten og hans kultur, men om forhold i helsevesenet.

VEGETARREGIME

OVERRASKET: Anne Krogstad ble overrasket over hvor streng vegetarianismen ble blant pønkerne.
OVERRASKET: Anne Krogstad ble overrasket over hvor streng vegetarianismen ble blant pønkerne.

– Det var jo det de kalte for «Norges feteste okkupasjon».

På begynnelsen av 80-tallet gjorde Anne Krogstad feltarbeid blant pønkerne som hadde okkupert og bosatt seg i Skippergata 6 – en diger bygård i Oslo sentrum. Hun var interessert i å undersøke hvordan ulike tegn og symboler inngikk i pønkekulturen.

– Huset tiltrakk seg mange ulike grupperinger. Militant ungdom, transer og homser, gatebarn, prostituerte.

Da kulda meldte seg, var det flere som trakk inn i huset, og miljøet ble stadig større. Noe av det som fascinerte Krogstad under feltarbeidet, var pønkernes nye matpraksiser, nemlig vegetarianismen og samholdet det skapte.

– I begynnelsen skulle de ikke spise rødt kjøtt, så droppet de fisk, så egg. De kalte egg for aborterte fostre. Høner var jo foret opp på kraftfor, og det svineriet ville de jo ikke ha i seg, ler hun.

Etter hvert droppet pønkerne også lærjakka, et plagg som lenge hadde vært et nøkkelplagg for dem. De mente jakken ble var en utnyttelse av dyr i fangenskap. Vegetarianismen ble etter hvert hardere og hardere.

– Det utviklet seg et eget vokabular rundt mat. Folk som spiste kjøtt, kalte de for liketere, og pølse i brød kalte de for sylinderlik.

Vegetarianismen ble etter hvert hardere. I den ene etasjen ble ingen som spiste kjøtt, sluppet inn. Likevel skapte vegetarianismen et sterkt samhold i huset. Den ble et organiserende prinsipp, forteller Krogstad.

– En dag var det noen som spikret opp en saltpølse å veggen. Det ble dårlig mottatt. Folk skulle absolutt finne syndebukken. Det utviklet seg nesten i autoritære retninger.

Krogstad forteller historien til sine studenter for å gjøre det lettere for dem å forstå symboler og ideologi. Eksempelet skiller seg ut ved at et slikt hierarki basert på vegetarianisme, kunne oppstå blant de ellers anarkistiske pønkerne.

PEPPERKAKEPARLAMENTER

BAK FASADEN: Ved å bake pepperkakehus om det han underviser om ønsker Øivind Bratberg å slippe studentene nærmere inn på seg selv.
BAK FASADEN: Ved å bake pepperkakehus om det han underviser om ønsker Øivind Bratberg å slippe studentene nærmere inn på seg selv.

– Jeg har laget det norske Stortinget, Det britiske parlamentet og det danske Folketinget.

Øivind Bratberg er kjent for å være en fremragende foreleser, men selv om han stadig forteller engasjerende anekdoter, er det ikke disse han er aller mest kjent for. De siste tre årene har han nemlig hatt en juletradisjon litt utenom det vanlige. Han lager parlamentsbygninger i pepperkakeformat. Husene tar han med seg til Institutt for statsvitenskap hvor de blir utstilt i ekspedisjonen. Bilder av disse sniker seg også inn mellom tung statsvitenskapelig teori i lysbildene hans.

– Politikken flyter jo utenfor oss som en stor elv til daglig. Å gå ut å fiske litt i den elven tjener både til kunnskapsbygging og inspirasjon.

Selv synes Bratberg at pepperkakehusene er en fin måte å koble fag og personlig engasjement på.

– Jeg er som mange andre veldig glad i pepperkakehustradisjonen, og så blir jeg jo inspirert av det jeg styrer med i undervisningssammenheng.

Å være villig til å gi litt av seg selv som foreleser, er viktig for Bratberg, som er utpekt som en «fantastisk foreleser» i Morgenbladets kåring. Han er opptatt av å vise studentene at det han underviser om betyr noe for ham. I hans øyne er forelesninger en ganske absurd undervisningsmodell, der kontakten med studentene er begrenset til en to ganger 45 minutter lang ukentlig monolog.

– Hva slags læring er det liksom? Jeg tenker at det er viktig å gjøre noe som viser tilstedeværelse og fellesskap utover det. Å lage pepperkakemodeller av parlamenter er jo en måte å dyrke felles tematikk på, når parlamenter er noe jeg underviser om.

På den måten slipper Bratberg studentene inn bak fasaden, og skaper et fellesskap. Han har også blitt kåret til UiOs beste foreleser, av studentene selv.