Forståelsesfull: Polina Bogunova er vant til at studenter skygger unna henne når hun er på jobb som gateverver for Røde Kors. -Jeg vet at heltidsstudenter har trang økonomi, så jeg pleier å være grei med de, forteller hun
Forståelsesfull: Polina Bogunova er vant til at studenter skygger unna henne når hun er på jobb som gateverver for Røde Kors. -Jeg vet at heltidsstudenter har trang økonomi, så jeg pleier å være grei med de, forteller hun

Gateverver: – Studenter er lettest å verve

Utenfor Oslos læresteder kryr det av forhatte gateververe, men hvordan er det egentlig å jobbe som en?

– Det er veldig mange ivrige, forteller verver Kristiane Eldnes Hansen.

På en stand ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet på Blindern står hun sammen med Guro Stavseng Slinning. De to studentene, som har som deltidsjobb å samle inn signaturer til Amnestys kampanjer, opplever studenter som overraskende positive og engasjerte.

– På Blindern er folk nysgjerrig og stiller spørsmål som «Ja, men hva kan signaturen min gjøre?», og det er veldig gøy for oss, sier Slinning.

Jentene forteller at folk på Blindern sjelden er kritiske til at de står der, selv om mange unngår dem.

– Det går mye i: «Kanskje senere», «Jeg har ikke tid», eller «jeg må tenke på det», men vi får sjeldent dritt fra studenter.

Sinte menn og underskriftsvegring

Når Hansen og Slinning først kommer i prat med folk, hender det til tross for Amnestys gode formål at noen vegrer seg for å sette penn på papir.

– At man «må tenke på det» er alltid et litt rart svar, for synes du ikke allerede at det å få 50 års fengsel hvis du spontan-aborterer er kjipt? sier Hansen litt irritert.

– Hva er det å tenke på egentlig? spør Slinning.

– Også er det én sinnatagg på alle stands, sier Hansen. Hun forteller at «sinte eldre menn» er en velkjent skikkelse for gateververe. En gjenganger hadde vært innom samme dag.

– Han tok en sjokolade og leverte noen gloser, men ville absolutt ikke signere, forteller hun lattermild.

Livsglade vitner

Ved Blindern t-banestasjon står Gurdeep Sidhu og Biljiana Neszcak fra Jehovas Vitner klare for å verve studenter.

– Blindern et fint sted å stå. Det er mye aktivitet her og stor nysgjerrighet. Folk tar bladene våre og leser de. Studenter har alltid et åpent sinn, forteller Sidhu som står på Blindern for første gang.

For dem er verving en del av det viktige prinsippet om forkynnelse i hele verden, som det alternative kristne trossamfunnet oppfordrer dem til. De har reist helt fra India. Gurdeep står for pratingen og forteller at Biljiana ikke kan så mye norsk. Biljiana nikker og smiler.

– I dag har det vært hyggelig å stå her. Det kom en og fortalte at det er fint å se oss stå her hver dag, og høre oss si «God morgen». Senere kom noen og hilste og tok med seg bladene våre. Så langt er min opplevelse veldig positiv, forteller Sidhu.

Det er ikke uvanlig at mange forsøker å unngå gateververe, men Sidhu har likevel en helt annen opplevelse, og når vi spør om han har opplevd at folk har unngått dem er svaret klart.

– Nei, jeg har ikke merket det. Folk bare smiler hyggelig, så jeg har bare opplevd hyggelige folk, sier Sidhu.

– Si hei!

På Stortorvet ved Høyskolen Kristiania, forsøker 19 år gamle Polina Bogunova å beholde blodsirkulasjonen i fingrene ved å klamre seg fast til et rykende kaffekrus. Hun søker etter vennlige blikk i folkemengden som går forbi henne. Kanskje han vil la seg verve som fadder hos Røde Kors? Eller hun?

– Det verste er de som ignorerer meg helt. Stopp heller opp og si «hei» og at du «har dårlig råd». Det har jeg forståelse for, forteller Bogunova.

Hun forteller at studenter er de hun møter som er mest imøtekommende og positive der ute.

– Forrige uke møtte jeg for eksempel en kvinnelig student som sa at hun hadde veldig lyst til å bli med, men at hun dessverre ikke hadde penger. Det at hun i det hele tatt stopper opp, og tar seg tid, det betyr mye, sier hun.

Avvisning er en stor del av en gateververs hverdag. Selv blir Bogunova glad dersom folk bare tar seg bryet med å stoppe opp.

– Jeg er ikke farlig, jeg skal bare spørre om de vil støtte en bra sak, skyter hun inn.

Føler du deg ofte ignorert?

– Ja, absolutt! Jeg hadde min første dag for bare et par uker siden, og jeg tror jeg aldri har blitt avvist så mye før, forteller hun og legger til:

– Det eneste jeg tenkte var «herregud, er det ingen som synes jeg ser koselig ut engang?»

Selv tror hun flere kunne ha godt av å stikke hodet ut av sin egen lille boble.

– Vi må lære oss til at de som står på gata ikke skal spørre om noe farlig. Vi skal bare opplyse om en viktig sak som hjelper verden.

Hva synes studentene?

Freyja Holm Torjusen

Når jeg ser de så løper jeg kanskje litt eller viser at jeg ikke gidder å snakke med dem, selv om man kanskje burde det. Eller ikke akkurat med Jehovas vitner, det er ikke helt min greie, men kanskje med Amnesty. Jeg vil heller gå inn på nettsiden deres og signere der.

Ania Zajkowska

Jeg vet ikke hvordan de fant det ut, men jeg er opprinnelig polsk, og plutselig en dag så banket to polske Jehovas Vitner-ververe på døra vår. Jeg er veldig pratsom, og når jeg møter sånne organisasjoner så pleier jeg egentlig bare å prate med dem, gjerne om livet.

Sally Christina Slette Brooks

Når jeg møter på gateververe pleier jeg å ha litt dårlig tid og raske meg forbi. Jeg støtter Amnesty, men som student har man ikke så mye midler til å støtte så mange, så jeg gjør det jeg kan. Jeg får litt dårlig samvittighet egentlig, siden gateververne ofte jobber for et godt formål.

Amund Asheim

Jeg er ikke så fan av dem, egentlig. Jeg synes de er litt slitsom. Studenter har ofte dårlig råd, og 250 kroner i måneden er mye når man kun lever på studentlån. Jeg ser for meg at de får større gevinst hvis de står nede i sentrum og snakker med folk som er i fulltidsjobb.

Kaja-Elisabeth Dypvik

Jeg prøver å gå en stor omvei rundt dem, hvis det er mulig. Men hvis jeg merker at de allerede har spotta meg, så prøver jeg å si «nei takk» og være litt

høflig. Det har hendt at jeg har sagt at jeg har støtta dem allerede.

Noen ganger er det sant, så da er det jo greit.