– Akademisk skriving er noe dritt egentlig.
I studietiden sang Namra Saleem i kor for folk som ikke kunne synge og spilte i bandet TÅIT, som hadde sanger som «CHLAMYDIA» og «Hot Lezbian». For å nevne noe.
Selv om Saleem hadde suksess på mange områder under studietiden, var ikke kjærligheten et av dem. – Jeg var litt betatt av folk som ikke var betatt av meg.
Universitas møter Namra Saleem på den fullstappede og klamme kafeen Fuglen i Universitetsgata ti minutter før avtalt tid. Hun småprater med Universitas´ utsendte, men hovedfokuset er rettet mot en kvinnelig bekjent som hevder at hun så absolutt ikke er på date med mannen hun sitter sammen med.
– Skal vi gå ut siden du begynner og svette, spør hun når hun endelig er klar til å intervjues. Vi beveger oss lenger ned i gaten og starter intervjuet på en ny kafé.
Tidligere i år ga Saleem ut boken I morgen vi ler som skapte stor debatt om tabutemaet muslimske kvinner og seksualitet.
Hun ville først bli barnepsykolog som student, men fryktet at hun ikke kom til å takle det mentalt, og prøvde seg heller på medievitenskap, midtøstenkunnskap og arabisk i kombinasjon med NRK-vikariater.
Under studietiden hadde Saleem en rekke prosjekter på gang. I tillegg til å være medlem av performancebandet TÅIT, som blant annet hadde sangene «CHLAMYDIA» og «Hot Lezbian», sang hun i et kor for folk som ikke kunne synge og jobbet som TV-programleder og DJ.
TÅIT opptrådte i tettsittende gullfargede drakter som ga bandets to andre medlemmer både camel toe og kamelhale, ifølge Saleem. Foran 100 mennesker på utestedet Hulen i Bergen var stemningen mildt sagt ambivalent blant publikum da bandet skulle lage show.
– Noen elsket det, mens en del andre bare sto der og skjønte ikke hva det var eller at det var performance. De bare sto der og tenkte «hæ, jeg kunne gjort det her».
Publikum som elsket det ble attpåtil med opp på scenen og deltok i bandets egen koreografi, forteller Saleem, før hun bryter ut i en impromptu-fremføring, og nynner «to have sex, sex, sex with an ex, ex, ex». Samtidig gestikulerer hun ivrig koreografien i den grad det er mulig i det lille tilgjengelige arealet mellom krakken og vinduet
– Det var veldig gøy, men ikke så veldig bra, innrømmer hun.
Da hun studerte i Bergen var Saleem PR-ansvarlig i Realistforeningen, som blant annet booket konserter på studentsamlingspunktet Kvarteret. Slik som i dag hadde studentforeningene sine nemesiser, og for RF var det Aktive Studenters Forening. Rivaleriet ledet til en surrealistisk opplevelse for NRK-kommentatoren.
– Vi gjorde pranks på hverandre. En dag eskalerte det hele til en gelébrytingskamp mellom lederne av foreningene. Det var helt sykt. Det føles nesten som en drøm at jeg har vært i et lokale og sett på bryting i et basseng med gelé. De hadde sikkert bare kjøpt mange små bokser, ler hun.
De mange aktivitetene, i tillegg til studiene og sosiale påfunn, gjorde at Saleem ikke ble et akademisk vidunder.
Akademisk skriving er noe dritt egentlig.
– Jeg burde jo slappet av mer, men jeg angrer ikke. Kanskje hadde det blitt flere A-er om fokuset var mer på skolen, men aktivitetene utenom skolen tror jeg har gitt mest utbytte.
Imidlertid kan det være slik at en karriere innenfor akademia aldri var skjebnen til den svært kreative Stavanger-kvinnen.
– Akademisk skriving er noe dritt egentlig!
Saleem husker studentkulturen som «intens» noe som kanskje ikke er så rart for en altmuligkvinne. Da er det ikke bare bare når jentegjengen også har knallharde krav.
– Jeg opplevde ganske mye gruppepress. Det var sånn at man måtte være med på absolutt alt. Det var til og med gruppepress på å flørte. «Namra du må flørte, du flørter aldri med noen», sier hun med tilgjort Mean Girls-stemme, og legger til:
– Jeg synes jeg høres så jævlig kjedelig ut. Jeg var en typisk student som holdt på med mye sosialt og ikke var så aktiv på lesesalen liksom.
