Aldri mer Biff Malibu

– Tja, hva husker jeg best fra tiden på Blindern da? Du vet hva de sier om 90-tallet; dersom du husker mye, så var du ikke med, sier Frithjof Jacobsen og ler.

I steikende sol på toppen av VG-huset, forteller han om det alvorlige første møtet med Universitetet i Oslo.

– Vi ble immatrikulert nede i aulaen på Karl Johan med håndslag. Så fikk man akademisk borgerbrev og greier.

Men selv om Jacobsen likte seg på Trond Berg Eriksens forelesninger i idéhistorie, og oppdaget sin teft for systematiske fag som statsvitenskap, ble aldri studiene altoppslukende.

– Det ble veldig mye jobbing inn mot eksamener, ellers må jeg innrømme at jeg ikke var der like mye som jeg burde vært. Min identitet de årene var ikke først og fremst at jeg var student. Studiene var noe jeg gjorde ved siden av å spille i band og en rekke andre greier.

Likevel var det noen høydepunkter.

– Det var en veldig bra filmklubb som het Satan’s Sadists Exploitation Society, hvor de viste ville kultfilmer på et av auditoriene på Det humanistiske fakultet. Der drakk vi øl og røyka sigg, mens vi så kule filmer.

Så var det eksamenstrøkket.

– Jeg likte at man måtte prestere og bare hadde én sjanse. Du kan lese så mye du vil, men du må klare å trøkke det ut igjen. Det er noe jeg har tatt med meg inn i denne jobben; det handler litt om å få inn mye informasjon og mange ting, men også å formidle det videre.

Da tiden på universitetet begynte å gå mot slutten, gikk det opp for kommentatoren fra Bærum at det etter hvert måtte komme en jobb ut i andre enden.

– Jeg hadde hatt lyst til å bli journalist, men hadde ikke hatt så mange muligheter der jeg vokste opp til å få prøvd meg.

Lese om flere kjendisers studietid? Marie-Alix Isdahl Voisin leste natt og dag

Men med en enorm respekt for yrket, trosset han sin lave selvtillit, og bestemte seg for å ta opp fag for å komme inn på Journalisthøgskolen. Høsten 1995 kom han inn, og møtte løpende innleveringer, tett oppfølging og prestasjonspress.

– Det passet nok en prokrastinerende sjel som meg. Jeg tenkte at hvis jeg skulle få gjort noe her i livet, så var jeg avhengig av stramme leveringsfrister, noe journalistyrket krevde.

Selv mener han at det er tilfeldighetene som har ført ham dit han er i dag. At Jacobsen skulle bli Biff Malibu, sto heller ikke skrevet i stein.

– Jeg hadde spilt i band ved siden av studiene hele tiden, og Gluecifer var først og fremst et sideprosjekt og noe vi drev med fordi det var gøy.

Det som startet med «noen kompiser som spilte sammen», skulle etter hvert vise seg å bli levebrødet etter endte studier.

– Da jeg var ferdig på journalistikken i 1997, begynte det å ta litt av. To år senere skulle jeg ta ett år fri fra jobben for å reise ut på turné. Så ble det seks år.

Eks-frontfiguren humrer, og forteller om en intens tid med mye reising, festing og folk.

– Det å spille for masse folk er en utrolig kul opplevelse. Når man får det til. Det er morsomt å ha fått med seg.

– Savner du noen ganger å spille i band?

– Nei. Hadde jeg savnet det, så hadde jeg gjort det. Men jeg er veldig glad i bra musikk.