Så blekket spruter: Biokjemistudent Katharina Vestre har i løpet av UiO-kurset i forskningformidling og vitenskapsjournalistikk lært at man ikke kan forvente at alle skal lære alt. Av og til holder det å fortelle at en blekksprut kan være ganske smart. Foto: Petter Fløttum
Så blekket spruter: Biokjemistudent Katharina Vestre har i løpet av UiO-kurset i forskningformidling og vitenskapsjournalistikk lært at man ikke kan forvente at alle skal lære alt. Av og til holder det å fortelle at en blekksprut kan være ganske smart. Foto: Petter Fløttum

Catchfrase-forskningen

Hvordan skal komplisert kunnskap formidles? Ingen har fasiten, men et kurs i forskningsformidling kan være en god start.

«Hei, jeg heter Katharina, og jeg skal snakke litt om blekkspruter. For disse åttearmede geléklumpene viser seg å være uvanlig smarte.»

Biokjemistudenten Katharina Vestre står selvsikkert foran publikum i realfagsbiblioteket ved Universitetet i Oslo (UiO). På veggen bak henne lyser et massivt bilde av en blekksprut ut mot forsamlingen. Vestre er den første av i alt femten studenter på kurset i Forskningsformidling og vitenskapsjournalistikk (MNKOM) som denne fredagsettermiddagen skal vise hva de har lært.

Jeg har ingen tro på at alle forskere skal bli verdensmestere i forskningsformidling.»

Jo Røislien, kjent fra NRKs Siffer

– Blekkspruter er enkelt, men hvis jeg skulle begynt å snakke om de proteinene de sender ut fra huden, så hadde jeg kanskje mistet folk, sier studenten.

Les også: UiO vraker søkere til formidlingsprofessorat

Det å formidle forskning og vitenskap til brede lag av befolkningen er ingen enkel øvelse. Hvor detaljert kan man være før folk kjeder livet av seg? Hvor mye kan man kutte bort og forenkle før det man sier faktisk ikke er sant lenger? Og visste du forresten at det finnes blekkspruter som har lært seg å ta korken av en drikkeflaske?

Les også: Skandaløs skroting

Kunsten å finne en catchfrase

På bakerste rad sitter Jo Røislien, statistikeren som med TV-serien Siffer på NRK gjorde matematikkformidling sexy.

– Jeg tror du kan finne en «catchfrase» på alt, men du må ofre noe, sier han.

Det som forsvinner er oftest detaljer og nyanser som få utenfor fagfeltet skjønner. I bunn og grunn er det dét all kunnskapsformidling handler om, mener Røislien. Å skrape bort detaljer og finne en kjerne man vil formidle.

Les også: Den sminkede sannheten

– Selv her, når de kun snakker i fem minutter, blir det av og til litt for teknisk for meg, sier statistikeren som også har forelest på formidlingskurset.

Kjernekar: Statistikeren Jo Røislien, blant annet kjent fra NRK-serien Siffer mener at noe av det viktigste med god forskningsformidling, er å lære seg å skrape bort detaljene til man kommer ned til kjernen av det man vil fortelle. Foto: Hans Dalane-Hval
Kjernekar: Statistikeren Jo Røislien, blant annet kjent fra NRK-serien Siffer mener at noe av det viktigste med god forskningsformidling, er å lære seg å skrape bort detaljene til man kommer ned til kjernen av det man vil fortelle. Foto: Hans Dalane-Hval

Ikke alle må bli best

Røislien har derimot ingen tro på at alle forskere skal bli verdensmestere i forskningsformidling. Selv om UiO og andre statlige forskningsinstitusjoner har et ansvar for å formidle forskning til resten av samfunnet, mener ikke statistikeren at alle nødvendigvis bør formidle. For det å forske og det å formidle er to helt forskjellige ting.

– Resten av samfunnet vet dette veldig godt. I popmusikken skriver noen låter, mens andre fremfører. Innenfor akademia har vi en lang tradisjon for å generere ny kunnskap, men vi har aldri trent folk i å formidle dette, sier han.

Les også: Under overflaten

Ingen akademisk tradisjon

Røislien er enig i at ny kunnskap bør nå ut til folk flest. I alle fall nå, når det forskes så mye og vi finner ut av nye ting i et helt annet tempo enn før.

– Det betyr at befolkningen i større grad må kurses og etterutdannes kontinuerlig. Det du lærte på skolen, er ikke nok til å komme deg gjennom livet. Derfor må det vi finner ut på Universitetet i større grad ut, sier han.

Les også: Kløkt og klokskap i tidens ånd

Uansett hva som måtte være riktig vei å gå, er han tydelig på at vitenskapsformidlingskurset ved UiO er et godt sted å starte. For det å holde på interessen til et bredt publikum gjennom et fem minutters foredrag, tvinger en til å måtte tenke på en måte man ikke lærer andre steder i akademia.

– Journalister får masse trening i overskriftsvalg og hvorfor noe er en sak. I akademia har vi ingen tradisjon for dette, sier Røislien.

The more you know

For biokjemistudenten Vestre har semesteret med vitenskapsformidling i alle fall gitt en del åpenbaringer.

– Jeg har etter hvert innsett at man ikke trenger å lære alt fra en tekst. Den kan være en smaksprøve. Hvis folk leser den og tenker at de vil lære mer, så har teksten gjort jobben sin, sier hun.

Les også: Juss til massene

Vestre mener formidling er like mye underholdning som noe annet.

– Det handler litt om å drive folkeopplysning, men egentlig så er jeg mest interessert i å engasjere folk. Jeg synes det er veldig gøy med foredrag som i dag. Og du ser jo verden på en annen måte, jo mer du vet, sier hun.