ILLUSTRASJON: KJERSTI JOHANNE BARLI
ILLUSTRASJON: KJERSTI JOHANNE BARLI

Late studenter ødelegger humaniora

Humanioras krise skyldes ikke at feltet er uten nytteverdi, men at studentene lever i en resignert latskap og mangler retningssans.

I begynnelsen av hvert semester er oppmøtet på humanistenes høyborg, Sophus Bugges bibliotek, alltid glissent. En og annen masterstudent sitter bøyd over bøkene, mens resten av gjengen mest sannsynlig sover etter en lang natt med pappvin og feilaktige fremføringer av Hegel i et forsøk på å imponere en eller annen flørt. Mens arkitekturstudentene hver uke bruker 43 timer på studier, laller humanistene rundt og legger ikke inn mer en 25 timer i uka. Ikke veldig overraskende er det også denne gruppa som bruker lengst tid på å fullføre studiene. På masterlesesalplassen til litteratur- og språkstudentene har flere av dem sittet i mange år, mens de har forsøkt å få masteroppgaven ferdig. De har faktisk sittet så lenge at instituttutvalget har sett seg nødt til å gå til innkjøp av «oppløftende» dekor med slagord som «Hug a child» og «The sky is your limit«. Det er for øvrig hårreisende at studenter innen litteratur og språk har betalt penger for sånt ræl.

Les også: Nederlandske studenter vil nyttetenkningen til livs: Okkuperer universitetet

Mange mener at vi i de siste tiårene har fått en inflasjon i antallet studenter som tar høyere utdanning. Det snakkes om «mastersyke» og at det ikke lenger er et statussymbol å ha en bachelorgrad. Veien innom høyskole og universitet er blitt en plikt, og har du ikke en grad, fører du mest sannsynlig kjedelige samtaler på fest og blander Akademika med akademia. Mangel på høyere utdannelse er med andre ord blitt ensbetydende med lav status. Derfor strømmer unge til universitetene, men mange vet ikke hva de vil studere og ramler inn på samme vage fakultet, som Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Mens humanioras krise er reell i land som Danmark og Nederland der flere tusen studieplasser legges ned og man ikke anser humaniora som samfunnsnyttig, har norske humanister skapt sin egen krise ved å utdanne middelmådige studenter uten interesse for faget.

Kandidat- og arbeidsgiverundersøkelser, utført av TNS Gallup, fastslår at humanistene i langt mindre grad enn andre studenter ser verdien av utdannelsen sin. De utgjør også gruppa som er mest mistilpasset når de skal ut i arbeidslivet. Det er ikke så vanskelig å forstå når de har sittet i årevis, for å fullføre en bachelor eller mastergrad de ikke har noen tro på. Det er åpenbart vanskelig å selge seg selv til en arbeidsgiver når du mener du ikke har noe å tilby. De beste telefonselgerne mener jo oppriktig at TV-kanalpakka de selger, er gull verdt.

Les også: Håp for humaniora

Spørsmålet som melder seg er selvsagt: Hvorfor i all verden bruker alle disse humanistene flere år på noe de åpenbart ikke synes er spennende, og som de heller ikke tror er nyttig? Jeg holder en knapp på latskap og usikkerhet rundt hva de egentlig vil. Altfor mange faller inn på humanistiske fag fordi de på videregående «liksom syntes at filosofi var gøy, på en måte«. Derfra er det nedoverbakke, og det er humaniora som har flest dropoutstudenter.

Det humanistiske fakultet har selvsagt sett disse problemene selv, og har for andre gang opprettet fagene ARB1401, 1402, 1403 og 1404 som skal forberede humanistene på arbeidslivet. Her kan humanistene lære ting som budsjettering, prosjektarbeid og formidling. Tre ting som burde vært innforstått før disse studentene begynte på universitetet. ARB-fagene har alle en ting til felles – de underviser i sunn fornuft. Og det kan dessverre se ut som en slik opplæring er nødvendig.

Problemet er bare at denne sunne fornuften kommer altfor sent. Hadde studentene uten retningssans hatt sunn fornuft i utgangspunktet, hadde de ikke begynt på studier de hverken var interesserte i eller syntes var nyttige for samfunnet. Når man snakker om humanioras krise sikter man ofte til de humanistiske fagenes manglende samfunnsnytte, men det er nok riktigere å si at krisen består i de utallige middelmådige humaniorastudentene som sjelden uteksamineres på normert tid. De er ikke interesserte, de har ikke lyst til å være her, men med karaktersnitt på 4 fra videregående føler de at de ta en grad.

I lys av hva slags studenter det humanistiske fakultetet har i dag, synes nedskjæring av antall studieplasser som en god idé. Det blir nok murring i avisenes debattseksjoner, men ingen trenger frykte norske studenter. De er for likegyldige til å okkupere universitetet.