Her kommer en tittel

Omstridte Sulpicia skriver om da hun møtte kjærligheten og hadde sex før ekteskapet. Hun valgte å ikke skjule sin lidenskap, og var stolt av det hun hadde gjort. I løpet av de 2000 årene som har gått siden ukjente Sulpicia åpent innrømmet sine erotiske eventyr, har leserne hennes hatt helt ulike opplevelser av diktene. 1700-talls kommentatoren Heyne blir helt forelsket; midt i kommentaren går han helt ut av teksten og henvender seg til henne.

Mathilde Skoie har tatt doktorgraden i England på hvordan en klassisk tekst har blitt lest gjennom tidene.

– Vår forståelse av en tekst er også preget av hvordan den har blitt lest før.

Vi har kommentarer om diktene helt fra renessansen, sier hun.

Kommentarer lanseres normalt ikke som selvstendige tolkninger, men kun som «hjelpemidler». De leses parallelt med teksten og inneholder alt fra grammatiske forklaringer til kommentatorens egne oppfatninger.

– Som student leser man tekster ofte gjennom slike kommentarer, og man

glemmer at de også er lesninger. Jeg bruker dem derimot som en

dokumentasjon på hvordan Sulpicia har blitt lest, og ser på hvilke fortolkningsgrep som er benyttet, sier Skoie.

Sin egen doktorgradsoppgave ser hun derfor som en samtale mellom teksten, sju ulike kommentarer og henne selv som en leser fra vår tid.

Ren natur

Sulpicia er vår eneste kilde til hvordan kvinner skrev i romertiden. Diktene er overlevert i den romerske dikteren Tibulls etterlatte tekster, og alle som har kommentert Tibull har også kommentert Sulpicia. Lenge antok man at Tibull selv hadde skrevet disse diktene.

På 1800-tallet går derimot tyskeren Otto Gruppe ut fra at de er skrevet av en kvinne, uten annet bevis enn hans egen fortolkning av teksten.

– Farger det hans syn på diktene?

– Gruppe var inspirert av romantikken, og i hans idealer om hvordan kvinner skriver passer det at forfatteren en kvinne, sier Skoie.

Gruppe leser Sulpicia som en kringkaster av det spontane og den rene natur. Han karakteriser hennes spesielle form og uortodokse latin som rar og sier at det er «dårlig latin». Tre år tidligere kommenterte en annen tysker de samme elementene og fant dem originale og poetiske. I motsetning til Gruppe gikk han ut fra at forfatteren var mann.

Amerikaneren K. F. Smith lar seg på begynnelsen av 1900-tallet inspirere av den gryende psykologien, og ser Sulpicia som eksempel på den amerikanske piken.

– Hva ligger i denne fortolkningen?

– Hun er modig, men uskyldig. Smith ser diktene som dagboknotater rett fra et kvinnesinn, og beskriver dem som «et vindu inn til hennes psyke», sier Skoie.

Moralsk ommøblering

Kvinnelig åpenhet om lidenskap har ikke passet inn i alle tiders syn på moral.

– De kommentatorene som ser kvinneligheten i teksten hopper over erotikken. Noen filologer har ommøblert diktenes rekkefølge; hvis kjærlighetshistorien ikke begynner, men ender med sex er det greit. Det er enda bedre om det går slik Gruppe tror – at de blir gift til slutt.

– Hvorfor legger du så stor vekt på forfatterens kjønn?

– Kjønn er vektlagt i kommentarene, og det gir avgjørende utslag for

fortolkningen. Kjønn blir spesielt viktig fordi vi ikke vet om forfatteren

er en mann eller en kvinne, sier Skoie.

I dag er det stort sett enighet om at diktene er skrevet av en kvinne.

Å lese langsomt

Nietzsche var klassisk filolog, og han har uttalt at det eneste positive ved klassiske tekster er at de må leses langsomt. Skoie ser på kommentarene til Sulpicia som en form for langsom lesing. Selv har hun brukt år på de seks kjærlighetsdiktene på til sammen førti linjer.

Det siste året har hun vært i Roma, der hun har sittet i Vatikan-biblioteket og lest originalmanuskripter fra renessansen.

– Hva gjør det med ditt syn på tekstene?

– Det er stor forskjell fra å få utdelt en ferdig forklart tekst og å lese rare

håndskrifter. Jeg er opptatt av å lese teksten med alle dens aspekter. Selv i grammatikken ligger det fortolkningsmuligheter.

Mathilde Skoie har vært opptatt av å kombinere studier i klassiske språk med litteraturvitenskap. Hun ønsker at litteraturvitere stopper litt opp og leser langsommere, og at filologene anerkjenner fortolkningsaspektet.

– Ordvalg og oversettelse er også viktig for hele prosessen en tekst går gjennom. Sulpicia er preget av to tusen års lesing. Da fortjener hun å leses langsomt, sier Mathilde Skoie.

Sulpicia i Henning Hagerups oversettelse.