Klapp det gode håp: På statsvitenskapemnet «STV2300 – Komparativ politikk 2» pleier studentene å klappe. Magnus Saxlund forteller at han klapper for å gi foreleseren anerkjennelse.
Klapp det gode håp: På statsvitenskapemnet «STV2300 – Komparativ politikk 2» pleier studentene å klappe. Magnus Saxlund forteller at han klapper for å gi foreleseren anerkjennelse.

Den store klappjakta

Ingen studenter klappet etter forelesning før årtusenskiftet. Hvorfor begynte de?

Du har sikkert opplevd det mange ganger: Forelesningen er ferdig, det rasles utålmodig i papirer og skolesekker og foreleseren soler seg i glansen av en runde applaus fra studentene.

Men har du tenkt over hvor rart det er å klappe etter hver forelesning? De færreste ville vel klappet etter en skoletime på videregående.

For ikke lenge siden var det heller ingen som klappet ved Universitetet i Oslo (UiO). Likevel har det tilsynelatende blitt en norm de senere åra. Hva fikk egentlig studentene til å begynne å klappe?

Klappjakta begynner

En ringerunde til noen av UiOs gamle travere avslører at klappinga er et nytt fenomen.

De fleste tidfester starten på klappetrenden til om lag ti år siden, eller ved årtusenskiftet. Før dette pakket studentene sammen sakene og ruslet ut av forelesningssalen uten så mye som et knips.

– Endringen skjedde nok ganske plutselig, fra et kull til et annet, sier Tone Ognedal. Hun foreleser i emnet ECON1210, et innføringsemne i samfunnsøkonomi ved UiO.

Ognedal er en av foreleserne som ikke er spesielt glad i applausen. Hun pleier å be studentene i starten av semesteret om ikke å klappe. Hun presiserer at hun skjønner at studentene gjør det for å være hyggelige og sier hun setter pris på gesten.

– Men når jeg får applaus, får jeg følelsen av at jeg skal underholde studentene og at jeg holder en forestilling. Det synes jeg ikke at en forelesning skal være, sier Ognedal.

Hun har ikke noen formening om hvorfor klappinga startet eller hvor den kommer fra, men er sikker på at det ikke var vanlig før i tida.

Snur klappen etter vinden: Mennesker har antakelig klappet til alle tider. Forskning har vist at barn så unge som seks måneder klapper, tilsynelatende instinktivt.
Snur klappen etter vinden: Mennesker har antakelig klappet til alle tider. Forskning har vist at barn så unge som seks måneder klapper, tilsynelatende instinktivt.

Klappet og klart

Det er kanskje ikke overraskende at det har vært relativt lite forskning på feltet «klapping etter forelesning». Vi må derfor vende oss til utlandet for å finne noen som har forsket på fenomenet.

– Hvis halve rommet har begynt å klappe, er det dobbelt så stor sannsynlighet for at du begynner å klappe selv, som når bare en fjerdedel begynner å klappe, forklarer Richard P. Mann på telefon fra Zürich.

Engelskmannen jobber med anvendt matematikk ved den sveitsiske høyskolen Eidgenössische Technische Hochschule og er hovedforfatteren bak artikkelen The dynamics of audience applause.

Forskeren forklarer at i et rom med 20 studenter er det bare nødvendig med én eller to studenter for å starte en klapperunde. Hvert enkelt individ vet ikke alltid når det er passende, men med én gang de hører andre gjøre det, begynner de selv. Ifølge artikkelen øker effekten i takt med hvor mange som begynner å klappe.

– Det er en sosial smitteeffekt innen én enkelt runde applaus, forklarer Mann.

Klapper sammen

Men Manns forskning forklarer bare hvordan klapping oppstår i en enkelt forsamling. Hvordan har så klappefenomenet oppstått og blitt værende?

– Det virker som, fra det du sier, at det også er en sosial smitteeffekt som virker over tid. Jo flere ganger du ser andre klappe etter en forelesning, jo mer sannsynlig er det at du gjør det selv i framtida, spekulerer Mann.

En smitteforklaring forutsetter likevel at det var noen som begynte klappinga, og spørsmålet blir da hva som utløste applausen til å begynne med. Mann forteller at da han var student, var det noen ganger en viss forvirring blant studentene om det passet å klappe eller ikke. Han har selv en mulig forklaring på hva denne usikkerheten kan komme av.

– Forvirringen har å gjøre med at man kobler opplevelser med andre ting man har sett tidligere, for å vite hva som er passende sosial respons, forklarer Mann.

På akademiske konferanser, for eksempel, er det helt normalt å klappe etter en presentasjon. Hvis man ser på forelesningen mer som en presentasjon av en persons ideer, vil det virke mer normalt å klappe. Hvis du derimot ser på foreleseren som en smartere versjon av læreren din fra tidligere skolegang, vil det ikke virke naturlig å klappe.

– Den sosial konteksten er ikke tydelig. Så om man ser en forelesning mer som en virtuos presentasjon, vil det å klappe virke normalt, sier Mann.

Alle de som klappe kan...

Kort oppsummert er studenter altså forvirrede flokkdyr. Men dette forklarer fortsatt ikke hvorfor klappemanien tok grep akkurat rundt årtusenskiftet. Studenter har vel vært usikre på sosial kutyme i tidligere tider også, uten at klapping har spredd seg av den grunn.

Når man er en snill, grei og lydig generasjon, så gjør man det som er naturlig: Man klapper.»

Gunnar Aakvaag

– Når man er en snill, grei og lydig generasjon, gjør man det som er naturlig: Man klapper, sier Aakvaag.

Kanskje vi heller må undersøke om studentene har forandret seg. Er det muligens snakk om en generasjonsforskjell?

– Min generasjon var fagkritisk, og stilte kritiske spørsmål til foreleserne, mens den nye generasjonen har sluttet å stille fagkritiske spørsmål. I stedet klapper de tydeligvis for foreleseren, fordi de er så fornøyde med det de får servert, sier Gunnar Aakvaag, postdoktor i sosiologi ved UiO. Han har tidligere markert seg ved å kalle dagens studenter for «Generasjon lydig» og mener klappetrenden bekrefter hypotesen hans.

Les også: [Vi kuppet en forelesning for å teste: Er vi «Generasjon lydig»?](1)

Aakvaag mener klappingens inntog sammenfaller med at ironigenerasjonen forsvant ut av Universitetet og ble erstattet med en generasjon uten et fagkritisk prosjekt. Dermed blir klappingen en form for underkastelse for foreleserens autoritet, og at studentene viser «servilitet og lojalitet overfor systemet», for å bruke Aakvaags ord.

Klapplaus: Ingen studenter klappet før år 2000. Nå er det vanlig å klappe i alle forelesninger av en viss størrelse. Her fra en forelesning i 1947. Foto: Leif Ørnelund / Oslo museum
Klapplaus: Ingen studenter klappet før år 2000. Nå er det vanlig å klappe i alle forelesninger av en viss størrelse. Her fra en forelesning i 1947. Foto: Leif Ørnelund / Oslo museum

... hører hjemme i klappeland

Om det så er snakk om en generasjonsforskjell, burde man kunne se denne klappetrenden andre steder i landet også. En ny ringerunde, denne gangen til landets største universiteter, viser at bildet er sammensatt.

De fleste oppgir at det har blitt vanligere med klapping etter hver forelesning de senere åra, men at det kan variere fra kull til kull. Dermed kan det virke som at det er en viss generasjonskomponent, men at man fortsatt er avhengig av at det er noen i salen som kan dra i gang applausen, og dermed skape smitteffekten.

Les også: Er du Lydig?

Generasjonskritikeren Aakvaag mener dagens studenter utviser en viss grad av kritikk, men mer i form av en slags forbrukermentalitet.

– Da jeg var student, gikk vi alltid på forelesning, uansett hvor dårlig forelesningen var. Mitt inntrykk er at hvis dagens studenter ikke er fornøyde med en forelesning, så kommer de ikke neste gang. De kan til og med finne på å gå midt i en forelesning.

Han mener dette også kan forklare klappinga, fordi de som sitter igjen på forelesning er de som er mest fornøyde, og har størst grunn til å klappe.

– Det kan jo tyde på at dagens studenter er mer selektive.

– Så studenter i dag er mer bevisste forbrukere?

– Nettopp.

Klapp på skulderen

Hva sier så studentene selv? I auditorium 2 i Eilert Sundts hus på Blindern går semesterets siste forelesning i statsvitenskapsemnet Komparativ politikk 2 mot slutten. Etter at foreleser Elin Allern takker for seg, får hun, ikke uventet, en runde applaus.

En av dem som klapper er Magnus Saxlund. Han forteller at han pleier å klappe etter forelesning, med mindre foreleseren har sagt fra om at de ikke skal gjøre det.

– Har du tenkt på hvorfor du klapper?

– Det er vel for å anerkjenne at det har vært en grei forelesning, sier han.

Og det er kanskje egentlig det viktigste? En professors arbeidshverdag er antakelig ikke fylt av ros og bifall. Da er det nok hyggelig med en klapp på skuldra en gang i blant.

Foreleser Allern forteller at hun setter pris på klappinga.

– Det er jo veldig hyggelig. Samtidig så gjør jeg tross alt bare gjør jobben min, så det er ikke noe jeg forventer, sier hun med et smil.