Alene på scenen
– Jeg ligger her på måneskinnsdyne og bærer på det største som ingenting har, sier Bergljot Nordahl i teaterstykket Navlekort. Hun har skrevet replikken selv. Hun gjør alt selv.
Nå står hun med en grønn plastbøtte med lim. Plakater skal henges opp: NAVLEKORT: 27.–29. mars og 2.–5. april på Cafe Diorama. Munkedamsveien 15. Inngang kr. 80,–. Kom kom!
– Navlekort handler om en kvinne som ikke klarer å se lengre enn sin egen navle. Hun er selvopptatt, men ikke mer enn andre, sier Nordahl.
– Hvordan er hun selvopptatt?
– Hun sammenligner seg med andre jenter. Hun ønsker seg utovernavle.
–Aha!
– Men hun er redd for å vise seg frem. Redd for å avsløre sin svakhet. Hun trenger hele tiden andres aksept.
– Hva vil du formidle med stykket?
– Jeg vil at folk skal kjenne seg igjen. Føle seg ille berørt. Jeg vil vekke tanker som folk helst ikke vedkjenner seg at de tenker.
Feite bleike lår
Nordahl har forsøkt å komme inn på Statens teaterhøgskole to ganger. Hun har vurdert å gi opp, men hun vil ikke la seg definere bort fra skuespilleryrket. Navlekort er beviset på det.
– Jeg begynte å skrive på noe som opptok meg veldig. Senere skjønte jeg at det kunne iscenesettes. Ideen om forestillingen kom med andre ord etter teksten, sier hun.
Resultatet av Nordahls ideer om å lage teater, er den nystartede teatergruppen Oslo teaterensemble. Stykket er også en del av Nordahls praksis på teatervitenskap storfag. Med seg på laget har hun regissør Linn Kongshavn og koreograf Jonas Kure Buer.
– Navlekort er kombinasjon av monolog og moderne dans. Dansen kan være et sterkere utrykk enn replikker.
– Du er ikke redd for at folk skal sitte å klø seg i hodet og ikke skjønne noen ting?
– Jeg tror ikke det blir noe problem. Du får servert en tekst du skjønner, og en setting du skjønner. At all koreografien ikke er like tilgjengelig, trenger ikke å være et problem. Det skapes en spenning mellom det etablerte og det nye, sier Bergljot.
– Hva med humor? Det høres ikke særlig morsomt ut!
– Det er masse humor!
– Som ...?
– Når hovedpersonen beskriver sine feite, bleike lår som klistrer seg sammen, og sammenligner seg med venninnen som har muskelmage og katamaranlår.
Replikk øving
Stykket fremføres på dialekt. Bergljot kommer nemlig opprinnelig fra Ål i Hallingdal.
– Jeg synes det blir mer naturlig når man tar det på sin egen dialekt, sier hun.
– Hvor lenge må du øve for å huske replikkene dine?
– Hele tiden.
– Så du går rundt med manus under armen?
– Nei jeg lytter. Da jeg var liten lærte jeg meg hele Postens sommerkassett etter to gjennomlyttinger. Så nå går jeg rundt med minidisc med opptak av replikkene mine.
–Apropos replikker. Har du noen favorittreplikk?
– Det må være noe fra Den engelske pasienten. Når hovedpersonen ligger i grotten og holder på å dø. Det må sies med ordentlig engelsk aksent: «The light is out and I am writing in the dark...»
