Studentalkoholikeren: «Kristian» har ikke drukket på flere år nå, men da han studerte juss i Oslo skjønte han ikke hvordan han skulle greie å slutte.
Studentalkoholikeren: «Kristian» har ikke drukket på flere år nå, men da han studerte juss i Oslo skjønte han ikke hvordan han skulle greie å slutte.
Anonyme: – Hei, jeg heter Kristian og jeg er alkoholiker. Gruppen svarer. Her i AA-gruppa han var med på å starte, kommer det frem forskjellige historier om å motstå alkoholen.
Anonyme: – Hei, jeg heter Kristian og jeg er alkoholiker. Gruppen svarer. Her i AA-gruppa han var med på å starte, kommer det frem forskjellige historier om å motstå alkoholen.
Lang erfaring: – Avhengigheten er en form for hjelpeløshet, sier Asle Enger, klinikkoverlege ved den ideelle stiftelsen Trasoppklinikken, som behandler alkohol- og blandingsmisbrukere.
Lang erfaring: – Avhengigheten er en form for hjelpeløshet, sier Asle Enger, klinikkoverlege ved den ideelle stiftelsen Trasoppklinikken, som behandler alkohol- og blandingsmisbrukere.
Lite omtalt: Inntrykket til «Ida» er at studenter flest tenker lite på alkoholisme. Hun selv er kanskje et unntak, for hun har en mor som snakker mye om alkoholisme, og da får hun selv også høre at hun må passe seg.
Lite omtalt: Inntrykket til «Ida» er at studenter flest tenker lite på alkoholisme. Hun selv er kanskje et unntak, for hun har en mor som snakker mye om alkoholisme, og da får hun selv også høre at hun må passe seg.
Vendepunktet: Etter å ha blitt tipset om Anonyme Alkoholikere av en psykolog, leste «Kristian» Storboka, AAs grunnlag, tradisjoner og program.
Vendepunktet: Etter å ha blitt tipset om Anonyme Alkoholikere av en psykolog, leste «Kristian» Storboka, AAs grunnlag, tradisjoner og program.

Når alkoholen tar overhånd

For studenter flest betyr øl og vin fest og moro. For «Kristian» ble studietida et alkoholisert mareritt.

«Kristian» ser ut som en hvilken som helst tidligere jusstudent i starten av 30-årene: Nøytral skjorte, spisse vintersko og tredagersskjegg. Hodet med det mørke håret rager flere centimeter over de fleste andre. Han har en god jobb, hvor han kan gjøre noe som føles nyttig. Hjemme har han samboer og barn. I munnen har han hvite tenner.

– Det er først nå jeg har hatt økonomi til å legge ned 25 000 i dem, eller hva det koster for flere års dårlig tannbørsting.

Når man drikker seg gjennom studiene, kommer tannhygienen langt bak i rekken. Det samme gjør lesing, venner, trening og mat. Alt kommer bak det viktigste, som er å bli så full som mulig, så ofte som mulig.

– Hei, jeg heter Kristian og jeg er alkoholiker.

– Hei, Kristian.

En Anonyme Alkoholikere-gruppe (AA) møtes i en kjeller i Oslo. I kveld er tema det åttende av AAs Tolv Trinn for personlig gjenreisning: «Vi satte opp en liste over dem vi hadde gjort vondt mot, og ble villige til å gjøre alt godt igjen.» Ordet går rundt i ringen. De som deler, er hvemsomhelst. Menn med gebrokken norsk, sekstiåringer med runde briller og silkeskjerf, unge studenter som har slitt ut venner, familiemødre og familiefedre. Noen har vært edru i fem år, andre er på sitt første møte noensinne. Det eneste som binder dem sammen, er at de ikke kan kontrollere drikkinga. Én øl er aldri én øl. Én blir to og to blir ti. Dag etter dag, kveld etter kveld.

– De aller fleste klarer å ha en artig studietid, konsumere alkohol og bli knallfulle til tider, uten at de blir alkoholavhengige av den grunn. Men statistisk sett er én av ti i fare for å utvikle en avhengighet, forteller lege Asle Enger.

Han har tidligere jobbet på Rusakutten og med avgiftning på Oslo Universitetssykehus og er nå klinikkoverlege ved den ideelle stiftelsen Trasoppklinikken, som behandler alkohol- og blandingsmisbrukere.

Ifølge det anerkjente medisinske tidsskriftet New England Journal of Medicine har omtrent ni prosent av den amerikanske befolkningen alkoholproblemer. I Sverige har man regnet seg frem til at fem prosent av den voksne befolkningen har alkoholavhengighet, og man regner med at det samme er tilfellet i Norge.

Jeg er fremdeles den eneste jeg vet om som var på hard spritfyll fire uker i strekk»

«Kristian», AA-medlem og tidligere student

– Jeg er fremdeles den eneste jeg vet om som var på hard spritfyll fire uker i strekk, og som i en alder av 22 har fått delirium tremens og hallusinasjoner av å tørke opp. Jeg husker jeg lå på en flatseng og så en drage komme ned fra taket, forteller Kristian. Han heter egentlig ikke det, men vil være anonym. Kristian begynte å studere i Bergen rett etter videregående. Han startet ikke å drikke da, det hadde han allerede gjort en stund, men det var i studietiden at alkoholen ble et problem.

– Med en gang jeg flyttet hjemmefra, begynte jeg å få store problemer med å kombinere det å ha omgang med alkohol og det å leve et vanlig liv.

Kristian studerte først et språkfag, deretter statsvitenskap. Han hadde alltid fått gode karakterer, og hadde ambisjoner om å gjøre det godt.

– Selv om jeg mestret det faglige, greide jeg ikke å fortsette. Jeg tok tre av fire eksamener. Jeg konta to av dem fordi jeg var full natt til eksamensdagen. Da gikk det i ett, forteller han.

Han drakk mye og begynte å røyke hasj for å holde alkoholkonsumet nede. På statsvitenskap kom han seg halvveis gjennom første semester før han skjønte at det ikke gikk lenger, det heller. Han var full på det han selv kaller «uholdbare tidspunkter», og han hang ikke med på det faglige. Men han så ikke selv på drikkinga som et stort problem.

– Alle vil jo få til livet sitt, og jeg strevde også hardt med det. Men jeg var jo helt talentløs. Jeg fikk det ikke til. Den akutte problemstillingen var mer personlig enn den der «har jeg et alkoholproblem?». «Er jeg helt skada? Er jeg i ferd med å bli gal?» var det jeg tenkte.

I Studentenes Helse- og trivselsundersøkelse (SHoT) som TNS Gallup gjennomførte i 2010, oppga 16 prosent av studentene at de drikker alkohol flere ganger i uka. På landsbasis sa 0,8 prosent at de drikker fire eller flere ganger i uka, mens for studentene tilknyttet Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus (SiO) var dette tallet 1,1 prosent. 18 prosent av Oslo-studentene sa at de drikker to til tre ganger i uka.

Studenten «Ida» ligger godt over snittet. Hun er i starten av tjueårene og studerer på en av Oslos høyskoler. Hun bor ikke så langt fra der Kristian en gang bodde, og vil også være anonym, men der stopper likhetene. Ida føler hun har kontroll. Denne kvelden sitter hun på Wayne's Coffee med en rykende kopp mellom hendene, men tre til fire ganger i uken gjøres kaffen om til vin.

– Det er litt todelt hva vi bruker å drikke. Noen dager er det cirka én og en halv flaske vin, andre dager fire-fem øl, forteller hun.

Ida og vennene går ut og danser eller de sitter på kafé eller bar. Hun drikker litt av vane, men mest av rastløshet.

– Jeg innser at jeg kanskje er litt på grensen, men jeg synes det er helt greit. Det er ikke et problem, sier hun.

– Når jeg ser for meg alkoholikere, er de 50 år. Men jeg tenker ikke over hvordan de har blitt alkoholikere.

Med kun to faste forelesninger i uka er det ikke så farlig om døgnrytmen lider litt. Det hender at hun mister noen timer.

– I fjor var det mange av oss som ikke greide å balansere det like bra, og det gikk utover skolen, og vi sov til klokken tre, kanskje.

Men det går greit, hun er ung. Og Ida skal uansett ikke leve slik når hun blir voksen.

– Festinga må selvfølgelig roe seg ned, men jeg ser ikke for meg at jeg skal bli voksen før jeg blir 30.

Etter årene i Bergen reiste Kristian hjem til foreldrene. Han maktet rett og slett ikke å skjøtte sitt eget liv.

– Hvis du ga meg en sjanse til å drikke, så drakk jeg. Så gikk jo det over til at jeg drakk selv når det ikke var en sjanse til å drikke. Da begynner du virkelig å få trøbbel.

På anbefaling fra en psykolog vervet Kristian seg til førstegangstjeneste for å få et år uten alkohol, men med faste rammer og disiplin. Det gikk bare i noen få måneder før han sprakk. Han tenkte da at han like gjerne kunne studere igjen. Denne gangen falt valget på Oslo og jusstudier.

– Slik kunne jeg få meg en flink sekretær mens jeg var advokat, og kunne være full på dagtid. Jeg skjønte at jeg ikke kunne ha en vanlig jobb, forteller Kristian.

Det første året kom han seg gjennom fagene, men det var «et blodslit uten like». Han var full to til tre uker i strekk og brukte så de siste ukene i semesteret på å lese seg opp.

Kristian ble mer og mer aggressiv og var ofte «havarifull». Det endte i nye slagsmål, rulleblad, og han kom seg heller aldri helt inn i studiemiljøet. Han greide seg likevel gjennom det første året. Men på andreåret ble arbeidsmengden skrudd opp og kravene skjerpet.

– Da skjønte jeg at jeg ikke hang med lenger, og at det ikke kom til å gå.

– Rusavhengighet utvikler seg over tid, og avhengigheten er en form for hjelpeløshet. Faglig sett ser man på avhengighetslidelse som en sykdom. Denne sykdommen gir uttrykk for en form for hjelpeløshet som pasientene «bare» kan lindre med rusmidler, forteller overlege Enger ved Trasoppklinikken.

Kristian og resten av AA-bevegelsen er nok ikke helt enige med ham. De mener at alkoholen er det store problemet som andre problemer følger av, og at alkoholisme er en sykdom som alkoholikeren ikke har kontroll over. For leger og psykologer er alkoholavhengighet tvert i mot et symptom, mer enn en årsak.

– Vi ser at man ofte har en eller annen form for traume. Rusen blir en slags trøst eller selvmedisinering fordi man ikke har noe alternativ, sier Enger.

Han forteller at de skiller mellom «dårlig vane»-drikkere og alkoholavhengige. Hvis de som har «drukket på seg» et alkoholproblem hjelpes bort fra de dårlige vanene, så blir de også kvitt problemet. Det skilles også mellom skadelig bruk og avhengighet. Skadelig bruk er et alkoholforbruk som er uheldig, skadelig og usunt, men som ikke går utover dagliglivet. SHoT-undersøkelsen viser at 40 prosent av SiO-studentenes drikkeadferd medførte høy eller alvorlig helserisiko.

Avhengighet derimot, kan defineres ved at man møter tre eller flere av seks faste kriterier (se faktaboks).

Ida og vennene har en åpen tone, men hun har aldri sagt fra til noen av sine nærmeste at de må roe ned drikkinga litt. Hun vet om folk i periferien av vennekretsen som kan være på vei mot problemer. Når drikkinga begynner å gå ut over skolen, eller andre mennesker, mener hun det begynner å bli skummelt. Men hun er ikke nervøs for seg selv.

– Jeg ser ikke på drikkinga som noe problem. Det er bare gøy der og da.

Så lenge det ikke går utover venner, skole eller andre ting i livet, er festinga uproblematisk. Det er tross alt lenge til Ida er 30.

Da Kristian var 24, trodde han aldri at han skulle få bli 30.

– Jeg følte meg helt pyton. Livet mitt gikk helt motsatt vei av det jeg ønska at det skulle, forteller han.

I november var han håpløst langt bak på alt. Han havnet skikkelig på fylla i et par dager, rett før faren skulle hente ham på studenthybelen.

– Jeg husker veldig godt at jeg drakk den siste ølen klokka syv på morgenen, og tenkte at jeg skulle drikke opp, sove litt, dusje, så kom alt til å være bra. Men da pappa kom, var jeg på synkende rus. Da var det tydelig at det var slutt, og jeg brøt helt sammen. Jeg hadde holdt på slik i ett og et halvt år, og hadde satt inn det jeg hadde for å slutte helt.

Kristian gråt hele bilturen hjem. Hjemme tok han kontakt med fastlegen og fikk utskrevet Antabus så han skulle få en periode uten alkohol. Antabus er et legemiddel som gjør at å drikke alkohol kan gi «trykk for brystet, følelse av åndenød og hjertebank, ofte en pulserende hodepine, kvalme og uttalt sykdomsfølelse.» Mandagen dro han tilbake til Oslo, hvor han igjen skulle slutte å drikke.

– Jeg var fyllesyk, trist, sliten, og det var 40-50 dager til juleferie. Jeg ante ikke hvordan det skulle gå. Jeg husker at jeg lå i senga og sa «kjære Gud, kan du ikke bare hjelpe meg. La meg slippe å drikke mer». Det var ikke noe som falt seg naturlig, for jeg var overhodet ikke religiøs. Men det er langt mellom ateistene i skyttergravene.

Han kom seg gjennom semesteret og overlevde jula. Men selv om han ikke drakk på flere måneder og abstinensene ga seg, følte han ikke noe bedring. Han oppsøkte studenthelsetjenesten til SiO, i håp om å bøte på «den personlige konkursen» han følte.

– Jeg hadde det veldig vondt, sov ikke om natta og var plaga med at jeg hadde forspilt livet mitt. Tanken på at «du hadde en sjanse, men den har du allerede svidd av, nå gjelder det bare å holde ut til pensjonsalderen kommer», den er vanskelig å forholde seg til som 24-åring.

SiO-rådgiverne var tydelige på at de hadde et begrenset tilbud. Kristian brukte opp de ti timene sine, så tok de kontakt med et bosenter for belastede, unge mennesker. Men det var ikke noe for ham.

– Ved slike henvendelser vil vi alltid gjøre individuelle vurderinger. Det betyr at studenten får time, hos sosionom om de har henvendt seg hos rådgivningen, og hos psykolog om de har kontaktet seksjon for psykisk helse, forteller leder av SiO Helse, Kari Jussie Lønning.

De vil så sammen vurdere om studenten er best tjent med å bruke SiO, som i utgangspunktet tilbyr korttidsbehandlinger, om det er riktig å henvise studenten videre til annet behandlingsløp, eller om det er riktig å starte opp hos SiO for så å bli henvist videre.

– Dette er individuelle vurderinger som vi gjør. Selv om problemstillingen kan være lik, vil situasjonen alltid være spesiell hos den enkelte, sier Lønning.

Hun sier at SHoT-undersøkelsen fra 2010 viser at mange studenter rapporterer om høyt alkoholforbruk, men at få tar kontakt med dem om dette. Hun mener det er viktig at studenter som opplever å ha problemer med alkohol, tar kontakt med noen om det.

– Det finnes hjelp, studenter trenger ikke å gå med dette alene. Vi har mye kompetanse hos våre behandlere. De er trent til å kunne gi gode råd i en situasjon hvor alkohol eller rus er et problem. Og vi er i kontakt med mange andre hjelpeinstanser som kan gi et lengre behandlingstilbud, sier Lønning.

– Hei, jeg heter Kristian og jeg er alkoholiker.

– Hei, Kristian.

På Engelsborg ressurssenter ved Sofienbergparken er Kristian hjemme. I AA-gruppa han var med på å starte, deler de om hvordan de nå motstår alkoholen. Noen har vært edru i syv år, noen i ett. Én har vært bartender etter at han kutta alkoholen, én har akkurat bedt et hotell om å fjerne flasker fra minibaren på rommet sitt.

Med én hånd på kaffekoppen forteller Kristian hvor godt det er å være på møte. Hvor heldig han er. Senere på kvelden skal han ut i nattemørket og snødrevet, vel vitende om at hjemme venter familien. Og i morgen venter nok en dag på den studierelevante ni til fire-jobben han helt hadde gitt opp å få oppleve.

– De fleste som er narkomane eller alkoholikere, dør av det. Det kommer man seg ikke fra, sier Kristian.

Man antar at kun én fjerdedel av alle avhengige er innom behandling, og kun én av ti av de som behandles, klarer ti år uten tilbakefall.

– Jeg er veldig heldig som har sluppet med det viktigste intakt. Det er ikke noen selvfølge når man har vært så på galeien. De fleste gjør det ikke.