Rockeprofessorene
Hvordan ser du for deg en typisk professor? Lavmælt og møysommelig? Møt tre professorer som overrasker, med et lidenskapelig forhold til noe rått og deilig – langt utenfor akademia.
Studentene synes det er gøy fram til jeg tar fram Nicki Minaj. Det er litt flaut
Magnus Gulbrandsen, professor i innovasjonsledelse *Magnus Gulbrandsen* @li:Professor i innovasjonsledelse ved Universitetet i Oslo. @li:Gitarist i «The Hunekers». Synger også. @undersaktit:Barokk ‘n’ roll *Det kommer høy lyd* fra et inngangsparti på Disen. Trygve Aasgaard står rett utenfor døren til huset sitt og spiller trombone – for at vi skal finne veien. Vel innenfor trykker professoren i Musikk og helse på play på Mac-en, og en hard rockelåt fyller stua. Lett på tå forsvinner han inn på kjøkkenet for å lage kaffe, og vi spør om han er typen til å danse til musikk. – Det ville vært et grotesk syn, humrer 66-åringen. Mer vil han ikke si om det. Professoren vil ikke settes i én musikalsk kategori – han er dessuten ikke rocka nok. Men da hans eldste sønn fylte 11 år, ga pappa ham en bassgitar. – Jeg syntes han spilte for mye klassisk musikk. Sønnen svarte at det var Bach og Beethoven han ville spille. – Og det synes jeg jo var kult sagt. *Aasgaard har alltid* vært musikkinteressert, og liker alt fra toner fra 1600-tallet til ville rockekonserter. Han gråter lett til musikk («han gråter alltid på de gale tidspunktene» sier kona). I stua henger det ikke bilder – men instrumenter. Da yngstesønnen ble skuespiller i USA som 12-åring (og «tjente mer enn faren sin»), ble Aaasgard spurt om å lage musikk til en av scenene i filmen _The 13th Warrior_ med Antonio Banderas. Fortsatt får han innimellom noen kroner for de 20 sekundene med filmmusikk han bidro med i 1999. Rockeinteressen har kommet de senere årene. – Men jeg har ikke den indre ballasten som veldig mange på min alder har. I 30 år var jeg veldig opptatt av barokkmusikk, nå har jeg mer lyst på barokk ‘n’ roll. Aaasgaard elsker å forelese, men en del av akademia er han ikke så interessert i lenger. – I mange år likte jeg å skrive, men nå har jeg kommet til et punkt i livet der andre ting er viktigere. Å gå på konserter med sønnen er blant det som er kommet høyere opp på listen. *I det siste* har professoren begynt å leke med tanken om å gjøre om en trombone til et heavy metal-instrument. – I heavy metal er det stort sett gitarer og et slagverk i midten. Det hadde vært morsomt å høre hvordan et blåseinstrument kunne passe inn i det lydbildet. Nå har ikke jeg akkurat tenkt å gjøre karriere som heavy metal-musiker. Men jeg er sikker på at jeg kunne bidratt til å gjøre det mer interessant, sier 66-åringen. Han tenker seg om. – Og like fett. *Trygve Aasgaard* @li:Professor i musikk og helse ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Underviser også på Norges musikkhøgskole @li:Har spilt i en rekke orkestre og band av ulike slag. Senest trombone med bandet _Disco Therapy_
Vanligvis er ikke Magnus Gulbrandsen like pent kledd som i dag, dressen og den nystrøkne skjorta skyldes en disputas. Professoren i innovasjonsledelse foretrekker jeans og t-skjorte.
På Gulbrandsens kontor på SV-fakultetet er gitaren fast inventar.
– Med en dings jeg kobler til Iphonen og en app som endrer gitarlyden, kan jeg øve ordentlig fra sofaen her, sier han.
44-åringen drømte aldri om å bli professor. Men når han likevel ble det, ønsket han å skille seg ut fra den typiske akademikeren.
– Når Forskerforbundet på Universitetet averterer etter medlemmer, er det jazz og rødvin som serveres.
Han vil ikke kalle det kjedelig, men tror det handler om et generasjonsskifte i akademia.
– Mange professorer er nær pensjonsalderen, og vi som fortsatt har 20 år igjen av karrieren hvis vi blir ved Universitetet, ønsker nok å gjøre ting på en litt annen måte.
For Gulbrandsen ble det tidlig klart hvilken akademisk identitet som var ham:
– Det er morsommere å være en øl- og rockeprofessor enn en rødvin- og jazzprofessor.
Rockeprofessor Gulbrandsen husker første gang bandet hans, The Hunekers, spilte på et sted med inngangspenger.
– Vokalisten hadde vært på reise og satt på flytoget samme dagen. På vei inn til sentrum dukker det opp en linje på skjermen: What´s on in Oslo today. Concert with The Hunekers.
Øynene stråler.
– Og dette fortalte vokalisten oss rett før konserten. Wow, for en start! Lokalet var helt fullt, og vi hadde oppvarmingsband.
Gulbrandsen sier han ikke har et intellektuelt forhold til musikk, men er ute etter musikk som snakker til ham.
– Der passer rocken inn. Det er noe med den powerakkorden. Når du plugger inn gitaren, skrur opp forvrengningen og ...
Han stopper opp, tar sats:
– Det er en av de beste lydene i verden.
I en av Magnus Gulbrandsens forelesninger, bruker han bare rock ‘n’ roll som eksempler.
– Vi starter med Elvis og avslutter med Nicki Minaj. Det er mye morsommere å bruke musikk som eksempler enn Apple og Steve Jobs – det gjør jo alle.
Studentene synes også det er gøy, tror han.
– Frem til jeg tar frem Nicki Minaj. Det er litt flaut.
På denne bestemte forelesningen har han alltid på seg Beatles-sokker, som han kjøpte en hel pose av på en Liverpool-tur.
Å lage album ut av doktorgradsavhandlingen startet som en fiks idé.
– For å utløse kreativitet kan du gi deg en slags begrensning. De fleste sanger og tekster handler om kjærlighet eller livet – jeg ville prøve noe annet, sier Gulbrandsen.
Albumet, Doctor monkey on your back, handler om prosessen rundt avhandlingen. Men også litt om selve innholdet.
– En rockesang om metodekapittelet er ikke så lett. Den er nok ikke så kul som det høres ut som, sier Gulbrandsen.
– De fleste vil nok si den ikke er kul i det hele tatt.
