Sexindustriens sanne ansikt

Året er 1991. Sovjetunionen faller, den kalde krigen er over. Et fattig og kaotisk Øst-Europa står igjen. 14 år gamle Mimi og moren hennes bor i en liten landsby i Bulgaria. De blir ikke værende for å se landets overgang til et demokrati. I stedet drar de til USA, mulighetenes land på den andre siden av jorda.

Ti år senere bestemmer fotojournalisten Mimi Chakarova seg for at hun vil grave seg inn i sexindustriens bakside: Trafficking.

– Hvis jeg hadde hørt på tilbakemeldingene fra folk rundt meg, ville jeg aldri ha gått i gang med dette prosjektet. Folk sa jeg aldri ville få noen til å snakke, at det var farlig å gå inn i miljøet. Men jeg ga meg ikke, sier hun.

I arbeidet møtte hun unge jenter på sin egen alder fra Bulgaria, til og med fra samme område hun selv flyttet fra. De ville komme seg vekk fra landsbyen, da de havnet hos menneskehandlerne, ofte med løfte om jobb.

Tanken på at det kunne vært henne, var det som drev Chakarova.

Vil nå ut til potensielle kjøpere

Resultatet etter sju år i felten og tre år med produksjon heter «The Price of Sex».

– For meg spiller tittelen først og fremst på prisen jentene som må betale for at andre kan få nytelse og tjene penger. Men det er også flere grunner til at jeg valgte den tittelen. Sex selger, sier Chakarova, helt uten ironi.

Hun forteller at mange av dem som ender opp på nettsiden hennes (priceofsex.org, journ. anm), søker etter porno. Slik når hun ut til dem som vanligvis ikke nås av dokumentarfilmskapere.

– Det er dem jeg ønsker å nå. De som kjøper sex, som bidrar til å holde industrien i gang.

Kamuflert som prostituert

Noen av dem er med i filmen. Men først og fremst er filmen av og for de prostituerte. Det krevde mer av Chakarova enn hun hadde forventet.

– Jeg begynte bare med å intervjue tidligere og nåværende prostituerte, men få ville snakke foran kameraet. Jeg skjønte at hvis jeg skulle få tilliten til disse folka, måtte jeg inn i miljøet selv.

Hun poserte som prostituert i flere år. Sakte, men sikkert fikk hun dem til å snakke. Først de prostituerte. Så kundene deres. Og helt til slutt, bakmennene – menneskehandlerne. De er både menn og kvinner, mange av dem også unge, som jentene de selger, forteller Chakarova.

– Jeg ble så sjokkert over kynismen i det. De fleste som selger mennesker har en relasjon til offeret, de selger venner, naboer eller til og med slektninger. Jeg forstår ikke hvordan man kan gjøre noe sånt mot noen man kjenner, sier hun.

Hun brukte flere år i felten, uten sikkerhetsnett. En telefon til en kjenning nå og da var den eneste kontakten hun hadde med omverdenen.

– Da jeg forsvant inn i den industrien måtte jeg kutte alle bånd. Jeg kunne aldri garantere hvor jeg ville være fra en time til en annen, og jeg måtte være ekstremt forsiktig for ikke å bli avslørt. Jeg visste at jeg kunne bli kidnappet, og i løpet av noen timer være neddopet og i et annet land, som en av sexslavene, forteller Chakarova.

Provosert av luksusprostituerte

Chakarova har fått med seg den seneste, norske debatten om luksusprostitusjon, som også har vært omtalt i Universitas. Hun er ikke imponert.

– Skal jeg være generøs vil jeg si at luksusprostituerte representerer ti prosent av prostituerte, men sannheten er vel at de representerer nærmere to-tre prosent. Men ressurssterke folk er de som blir ansiktet til de prostituerte i media, sier hun.

I filmen møter vi prostituerte som har hatt kunder i aldersspennet 12-83, jenter som trodde de skulle jobbe som servitører, som har opptil 50 kunder hver dag.

Mange av dem aner ikke at de kommer til en prostituert utsatt for trafficking, ifølge Chakarova. Hun håper filmen kan få folks øyne opp for at det som ser frivillig ut, ikke alltid er det.

– De må skaffe kunder for å betale menneskehandleren. Ofte ser det ut som en helt vanlig sexhandel. De færreste traffickingofre er bundet fast eller ser tvunget ut på andre måter.

– Reduseres til ingenting

Ofte fratas de papirene sine, så de ikke vet hvordan de skal komme seg vekk. De bankes så de skal skremmes til å adlyde. Trusler om vold mot familie og venner hvis de ikke oppfører seg er ikke uvanlig, forteller Chakarova. Alt for å bryte dem ned så de ikke tør å gjøre motstand mer.

– På mange måter tror jeg det er noe av det absolutt verste man kan gjøre mot et menneske. Å frata dem menneskeligheten på den måten, å redusere dem til ingenting og selge dem for sin egen profitt, sier Chakarova.

Selv om hun understreker at de fleste prostituerte ikke er traffickingofre, mener Chakarova likevel at de to tingene i grunn er to sider av samme sak, med et felles utgangspunkt: Tanken om at det er greit å kjøpe andre mennesker for sin egen nytelse.

– Mange begynner som prostituerte allerede mens de er barn, helt ned i 12-13-årsalderen. De fleste som prostituerer seg er økonomisk desperate og gjerne rusmisbrukere. Fellestrekkene er at de kommer fra ødelagte og voldelige familier eller forhold. Det er ikke et valg man tar hvis man har andre muligheter.