Vikingskipenes siste håp

Torunn Klokkernes, konservator på Vikingskiphuset på Bygdøy, viser stolt fram en liten trebit. Uten videre forklaring minner den mest om grillkull. Det råtnede treverket utgjør en brøkdel av en gjenstand fra Oseberg-funnet, og ser ikke uten videre ødelagt ut.

Men under overflaten demonstrerer trebiten et stort og voksende problem: Noen av våre viktigste nasjonalskatter, Oseberg-samlingen, står i fare for å falle fra hverandre.

– Det kan være vanskelig å forestille seg at det er et problem, for det ser jo helt fint ut. Man ser ikke alltid problemene fysisk, men sprekker utvider seg, hulrom blir større og metallskruer løsner. Det verste vil bli at gjenstandene raser sammen, sier Klokkernes.

Vikingskipene tåler ikke lenger lokalene på Bygdøy, og tilhørende nasjonalskatter står i fare for å spise seg selv opp.

Usynlig problem

Vikingskiphuset på Bygdøy tilhører Kulturhistorisk museum (KHM), som er underlagt Universitetet i Oslo (UiO). Det var et av flere universitetsmuseer som i 2002 fikk massiv kritikk fra Riksrevisjonen, for manglende sikring og bevaring av norsk kulturarv. Museene ble forpliktet til å sette i gang omfattende redningsprosjekter.

Tilstandsrapporten for høyere utdanning i 2013 pekte på store forbedringer og har på flere områder friskmeldt museet. Det ble likevel brukt mye plass på å beskrive tilstanden til Oseberg-samlingen på Vikingskipshuset.

Prosjektet som skal redde vikinggjenstandene har fått tittelen Saving Oseberg. Med sine 20 års erfaring som konservator er Klokkernes leder for prosjektet, som har fått bevilget 30 millioner kroner over statsbudsjettet og 10 millioner i støtte fra UiO.

– Jeg vet ikke om vi vil lykkes. Vi skal tross alt komme fram til en konserveringsmetode som ennå ikke finnes, sier Torunn Klokkernes.

Gal metode

Da Klokkernes senere viser oss funnene på Vikingskiphuset, virker bekymringen grunnløs ved første øyekast. Sleder og kister står utstilt bak glass, Oseberg-skipet ruver med sin stolthet.

For å se problemene må vi ta av turistbrillene.

Klokkernes forklarer at måten gjenstandene er satt sammen på, ironisk nok også er grunnen til at de i dag faller fra hverandre. Hun gir bevaringsteknikken fra 1906 skylden for at det står dårlig til i dag.

– Etter femti år har det vist seg at datidens metode ikke fungerte i det hele tatt. Nå er gjenstandene i ferd med å bryte sammen blant annet fordi de ikke kan bære sin egen vekt, forklarer prosjektlederen.

Alunkonservering var datidens fremste metode, hvor ønsket var at et støttende middel skulle trenge inn i treets struktur.

– Metoden vi kommer fram til, må sikre at dette ikke gjentar seg. Det som skal redde gjenstandene skal ikke bare forholde seg til det nedbrutte treverket, men også til lim, lakk og skruer. Vi har ikke bare å gjøre med tre lenger, men gjenstander satt sammen av flere tusen små biter, fortsetter hun.

Når forskning slår feil

Bevaringsprosjektet på Bygdøy ble formelt satt i gang i mai, og står i dag med blanke ark. Det finnes nemlig ingen konserveringsteknikk som er i stand til å hindre nedbrytningen. Det er en risiko for at heller ikke forskningsprosjektet vil forbedre situasjonen.

– Kan vi forvente at prosjektet finner en løsning?

– Jeg er optimistisk når det gjelder å få større kunnskap, men forskningen kan man ikke styre, selv om man skulle ønske det, sier Klokkernes.

Millioninvesteringen Saving Oseberg kan altså ende i fiasko.

– Impliserer den høye bevilgningen et krav om gode resultater?

– Bevilgningen er vi veldig glade for, men det er fortsatt et lite beløp om man ser fram i tid. Ansatte skal betales, og teknologi skal kjøpes inn. Vi står ovenfor et enormt komplekst problem, som krever grunnforskning på hvert område. Det er ikke bare ett problem, men flere problemer knyttet til hvert problem.

Klokkernes påpeker at bevilgningen kommer i seneste laget.

– Hvorfor har det vært vanskelig å få støtte til å redde noen av Norges fremste nasjonalskatter?

– Konserveringsfaget faller vitenskapelig mellom to stoler. Vi undersøker hva gjenstandene består av, har vært brukt til og deres historiske betydning, som i en humanistisk tradisjon. Men disse skal også bevares, blant annet ved hjelp av kjemiske prosesser, og her er faget nærmere det naturvitenskapelige feltet. Det viser seg at den tverrfagligheten universitetene fremmer som et gode, også gjør det vanskelig å motta bevilgninger, sier Klokkernes.

Prestisjefylt

Prosjektleder Klokkernes er klar over at det ligger mye prestisje i bevaringsprosjektet, og kjenner på forventningspresset. Intet mindre enn en rekke nasjonalskatter står i fare for å gå tapt. Hun er optimistisk for prosjektet, men tør ikke feire noe på forskudd.

– Kan dette bli et høydepunkt i forskerkarrieren?

– Det får vi se etter prosjektet, avslutter Klokkernes.