Arabisk filmvår

En ivrig gjeng i gule t-skjorter lyser for tiden opp Universitetet i Oslo (UiO), og promoterer Arabiske filmdager. Filmfestivalen hadde tusen besøkende da den startet i 2011, og i fjor kom det dobbelt så mange.

I år utvider arrangørene festivalen, og skal vise film tre dager til ende.

– Vi har gått fra to til tre dager, og skal ha et par ekstra visninger. Det handler om å bygge prosjektet gradvis større og ikke ekspandere for fort, sier Kristian Takvam Kindt.

Sammen med Gjermund Granlund startet han Babel filmklubb på Blindern i 2007. Fire år etter stod de bak første versjon av Arabiske filmdager. Selv om festivalen er blitt en tradisjon, er det småstressa prosjektledere vi møter på stand.

– Vi må ha flere publikummere i år enn i fjor. Dersom det blir mindre folk nå blir vi veldig skuffa, vi bruker jo mye tid på dette. Men vi har tro på at det kommer mange i år også, sier Granlund.

Akademisk filmfest

Den arabiske våren har aktualisert festivalen fra starten av. I tillegg til de elleve filmene som skal vises nå, vil det være to paneldebatter, og en egen konferanse på åpningsdagen – hvor gjester tilknyttet festivalen og Midtøsten-eksperter er invitert. Konferansen vil finne sted på Blindern.

– Siden vi studerer arabisk er det ikke bare interessen for film som driver oss. Vi ser på filmen som en inngangsport til å snakke om aktuelle tema i Midtøsten, sier Kindt.

Førsteåret viste festivalen en dokumentar fra situasjonen i Kairo, og i fjor en dokumentar fra innsiden av den syriske borgerkrigen. I år vises blant annet «Horses of God» (se anmeldelse), som tar for seg hvordan voldelig islamisme oppstår.

– Spesielt med tanke på angrepet i Algerie er denne aktuell, siden det viste at voldelig islamisme fortsatt eksisterer etter den arabiske våren. Filmen vil støttes opp av en paneldebatt, hvor internasjonale og norske forskere vil delta, sier Granlund.

Samarbeidsprosjekt

For noen år siden hadde studentene ikke turt tanken på at de skulle arrangere filmfestival. Da ideen dukket opp, forstod de raskt at hjelp utenfra var nødvendig. Film fra Sør kjøpte ideen deres, og sammen skapte de Arabiske filmdager.

– Film fra Sør kunne masse om festival, som vi ikke hadde peiling på. Vi hadde kompetanse om regionen gjennom studiet og det å drive Babel, sier Kindt.

Andre har nå tatt over lederansvaret i Babel filmklubb, mens Granlund og Kindt jobber utelukkende med filmfestivalen. Dette gjør de ved siden av studiene.

– Det er fullt mulig å få til slike ting ved siden av studiene. Støtte får man ved å tenke litt kreativt, som at vi tok initiativ til å lage en konferanse med gjester som likevel var invitert. Slik fikk vi støtte fra instituttet vårt på UiO, sier Kindt.

– Hvilke andre tips kan dere gi studenter som ønsker å starte en studentforening?

– Et godt tips er å gjøre noe relatert til det en studerer. Vi har valgt å kombinere den akademiske delen av studiet, med den lavkulturelle delen. Slik kan en skape engasjement i studiemiljøet sitt, foreslår Granlund.

16. mai 2003 tok tolv bomber 45 uskyldige liv i Casablanca i Marokko. Sprengstoffet var festet rundt midjene til tolv unge menn tilhørende en islamistisk terrorcelle fra forstadsghettoen Sidi Moumen. Folk i tyveåra som var hellig overbevist om at martyrdøden ville ta dem straka vegen til paradis.

Horses of God starter med et frampek som levner liten tvil om at dette kommer til å ende i et smell. Deretter følger en to timer lang forklaring på spørsmålet som unektelig melder seg når nyhetene bretter ut om nok en gjeng ekstremister som har sprengt seg i filler i Allahs navn – hvorfor?

Vi følger to brødres oppvekst i kummerlige kår i Casablancas fattigstrøk – fra barnslige drømmer om å bli internasjonale fotballstjerner, til virkelighetens framtidsutsikter: valget mellom å selge appelsiner eller dop på gata. Når storebror Hamid ryker i kasjotten for doplanging og kommer ut som en troende salafist, lokkes lillebror Yashin med inn i et karismatisk ekstremistmiljø. Her forteller voksne, alvorlige skjeggemenn i overbevisende ordelag om at guttene har blitt valgt ut av sjefen sjøl til å redde verden fra all verdens urenhet.

Filmen er ærlig humpete og direkte, både i kameraføringen og historiefortellingen – uten for mye pynteri og fjas. Vi følger en troverdig oppvekstskildring gjennom ti års rastløshet og bortkastet eventyrlyst.

Horses of God er en langdryg filmopplevelse, hvor flere av scenene kunne vært kuttet i effektivitetens navn. Resultatet av den inngående karakteroppbyggingen er likevel at selvmordsbombingen nesten gir mening: Hvorfor leve på gata når du kan få evig heltestatus i himmelen? En skremmende følelse som gjør to timer med heseblesende arabisk dialog langs svette, støvete gatehjørner verdt det.