Kvinnene går gradene

– Vil dere se det rotete kontoret mitt?

Sigrun Lurås skritter foran oss gjennom luftige loftslokaler på Arkitekthøgskolen i Oslo (AHO). Kontoret doktorgradsstipendiaten geleider oss til, ligner slett ikke noen overlessa akademikerhule.

Men så er også Lurås designer. Og dessuten et eksempel på at doktorgradskandidaten ikke er helt som før.

«Flere doktorgrader totalt, flere utlendinger, flere kvinner», var tittelen på doktorgradsstatistikken Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) nylig publiserte. I Norge i fjor var det nesten akkurat like mange kvinner som menn som disputerte.

– Blant de utenlandske statsborgerne er seks av ti menn, og de er med på å trekke ned den totale kvinneandelen. Hvis vi i høst ikke hadde telt med utlendingene, ville kvinnene vært i flertall, sier seniorforsker ved NIFU, Bo Sarpebakken.

Det er første gang. I 2011 var det cirka akkurat like mange norske kvinner og menn som avla doktorgrad i Norge. I fjor var hele 55 prosent av de norske doktorandene kvinner.

– Men er menn og kvinner fortsatt segregert når det gjelder fag?

– Ja, der er det store forskjeller. Særlig teknologi skiller seg ut. Her er det få kvinner, og mange utlendinger. Det er teknologi som gjør at bunnlinja ser ut slik den gjør, med litt lavere andel kvinner enn menn.

Fordypningsglede

For Sigrun Lurås handler det ikke om å ha en doktorgrad. Det handler om å ta en. Om prosessen, som man sier på designersk.

– Designutdannelsen er ganske praktisk retta, så for meg er det også spennende å drive med designforskning. Her får jeg gjøre begge deler; jeg kan forske gjennom å jobbe med en konkret designoppgave.

Den konkrete oppgava hennes går ut på å modernisere utformingen av skipsbroer. Lurås er én av 14 personer som jobber med prosjektet ved navn Ulstein Bridge Concept, som er finansiert av Forskningsrådet og Ulstein verft.

– Har du alltid tenkt at du en gang ville ta doktorgrad?

– Jeg er glad i å fordype meg i ting, så det var ikke noen fremmed tanke. Men det var ikke planlagt at jeg skulle ta en doktorgrad akkurat nå, sier 34-åringen.

Nye bruksområder

Noen frykter at rekordantallet doktorander ikke bare fører til mindre originale sådanne, men også til at det går inflasjon i doktorgradene.

– Hva som er høyere utdanning har endret seg mye på 30 år. Før funket en cand.mag. fint, nå føler mange at de minst må ta master. Noen snakker jo om at doktorgraden er blitt det nye hovedfaget, sier Torvik.

NIFU-forsker Sarpebakken tror mange tenker at doktorgradsstudiet tidligere var mer retta mot akademia. Hvis man tok doktorgrad, skulle man bli professor.

– Nå er det aksept for at man gjennom doktorgradsstudiet tilegner seg egenskaper andre aktører også kan nyte godt av, både næringslivet og det offentlige.

For eksempel kunnskap om skipsbroer.

Doktorgradsstipendiat Sigrun Lurås ser opp på skipsbildene som pryder veggene i prosjektrommet.

– Jeg har alltid vært glad i designfaget og synes det er fint å kunne bidra til utviklingen av det. Og så er det veldig motiverende å ha mulighet til å forbedre hverdagen til faktiske mennesker som oppholder seg på disse båtene fire uker i strekk, sier hun.

Flere med fast løp

Lurås trivdes i jobben hun fikk etter mastergraden i design på NTNU. Så dukket en vel fristende PhD-utlysning opp. Riktignok med lavere lønn, men med mulighet for å jobbe med systemorientert design i et klart doktorgradsløp.

– Det var på en torsdag, og fristen for å levere søknad med prosjektbeskrivelse og portefølje var påfølgende mandag, sier Lurås.

– Så det ble travelt.

Travelhet ser ut til å være et nøkkelord for de nye doktorgradsstipendiatene.

– Det kanskje viktigste for økningen i avlagte doktorgrader de siste årene er innføringen av en ny PhD-ordning i Norge. De som tar doktorgrad i dag er i mye større grad del av et fast utdanningsløp, sier NIFU-forsker Sarpebakken.

– Tidligere satt mange på hver sin tue og skrev på store avhandlinger. Nå publiserer man som regel en håndfull vitenskapelige artikler, som sys sammen til en avhandling.

Dette synet deles av Fartein Ask Torvik, forsker og relativt nybakt doktorgradsinnehaver.

– Omfang er jo ikke nødvendigvis noen indikasjon på kvalitet, men doktorgradsavhandlingene var nok mer omfattende før. Jeg husker vi hadde en foreleser som viste oss sin avhandling på 500 sider. Se på den her, sier Torvik, og plukker fram en fersk doktorgradsavhandling fra bokhylla si.

Den ser ut som den består av – nettopp – en håndfull vitenskapelige artikler.

I november 2012 ble Torvik en del av fjorårets doktorgradsstatistikk. Hans doktorgradsprosjekt var normert til tre år. Men han endte opp med å bruke to og et halvt.

– Hvorfor så fort?

– Jeg følte i grunn jeg var ferdig.

Torvik tror ekstern finansiering kan gjøre det mer om å gjøre å bli ferdig innen normert tid.

– Når det er slutt på pengene etter tre år, er det ikke så fristende å fortsette i all evighet.

Nytt nyttefokus

I sommer lanserte prosjektgruppa til Sigrun Lurås en video med den løsninga de har arbeidet fram hittil.

– Vi fikk masse respons. Én skrev at han var villig til å gå ned i lønn for å få jobbe på denne nye typen skipsbro, sier hun.

For prosjektgruppa – som inkluderer produktdesignere, såkalte interaksjonsdesignere og en lyddesigner (!) – er det brukeropplevelsen som er i høysetet. Det nærmeste man kommer fenomenet «professor med bustete hår forsker på noe bittelite og obskurt», er at gruppa kan arbeide masse med brukeropplevelsen av en enkelt knapp.

Hvor er det blitt av den gale professoren?

– Jeg tror ikke at originalene forsvinner, men det blir kanskje lenger mellom dem, fordi det er blitt så mange flere stipendiater etter hvert, sier Ask Torvik.

Han tror det å være stipendiat for mange har begynt å ligne mer på en vanlig jobb.

– Mange av de yngre stipendiatene får også barn i løpet av doktorgradsløpet. Det gir kanskje en bedre balanse. Man har både jobb og familieliv, og kan ikke gå usunt mye opp i ting.