Bak en animert fasade

Med røyken i munnviken trasker Masahiro Kobayashi henslengt ut av Ullevål kino, på vei mot en halvliter på Café Abel. Institutt for kulturstudier og orientalske språk (IKOS) har nettopp arrangert filmvisning av filmen hans «Haru’s Journey». Visningen var godt besøkt; populariteten for Japan-studier har tatt seg opp de siste årene.

– Det begynte å ta litt av under mitt første semester i 2007. Vi hadde aldri hatt så mange søkere før, og ble 80-90 studenter. Det virker som det har blitt mer hipt å studere japansk, forteller Vibeke Oseth, som er i startfasen av en master i Japansk med Japan-studier ved Universitetet i Oslo.

Et konservativt land

Utenfor studentenes åsyn, inne på Café Abel, senker Kobayashi skuldrene. Han er en sjenert type, og virker mer avslappet på tomannshånd. Flytende japansk blir til engelsk idet han forteller om sine egne opplevelser i det moderne Japan. Der ser han en konservativ majoritet holde fast ved gamle mønstre, samtidig som fornemmelse av en krise er tilstede. Kobayashi har et negativt syn på utviklingen; han mener Japan ubevisst har blitt psykologisk kolonialisert.

– Folk ser etter sikkerhet i penger, samtidig som den generelle usikkerheten vokser. Fordi de ikke stoler på politikerne begynner de å spare, for eksempel til pensjon. Samtidig ser majoriteten på post-krig-Japan som beskyttet av USA, mot trusler fra Kina, Nord-Korea og Russland. Og de trives med situasjonen slik den er likevel, sier han.

Kobayashi har fått et mørkt syn på japansk kultur. Han forteller hvordan det ikke eksisterer noen særlig form for nytenking i landet, og at folk ser på amerikanske «feelgood»-filmer for å slippe å forholde seg til krisa. Hans eget arbeid blir ignorert av massene.

Men en liten gruppe liker filmene og støtter arbeid, ifølge Kobayashi.

– Jeg er en observatør, filmene mine er personlige portretter av Japan. Her representerer jeg dem som tilhører minoriteten, som generelt er svært ensomme i det japanske samfunnet. Jeg ønsker å gi enkeltmennesker i et kriserammet Japan nytt håp, forteller han.

Japansk eksotisme

– Kobayashi tar opp ting japanere ofte ikke liker. Jeg tror han er en liten outsider der, mens han hylles i mange andre land, sier masterstudenten Oseth.

Den verdenen Kobayashi forteller om, er langt fra det Japan representerer for mange av studentene.

Her til lands har japansk popkultur blitt synonymt med Japan for mange, og det mange av japansk-studentene har til felles, er interessen for anime – små søte helter med støthøyt hår – manga, TV-spill eller glampopband. Enorme messer arrangeres her hjemme der folk kan sette håret inn i bivoks, ta kappene på og kle seg ut som animasjonsfigurer.

– Noen av dem jeg studerte med var veldig opptatt av japansk popmusikk og ville lære seg tekstene, mens et par gutter oppga TV-spill som grunn. De ville spille det på originalspråket. Flere og flere folk tiltrekkes av disse tingene, forteller Oseth.

Hun synes nordmenn ofte eksotiserer Japan litt for mye.

– Jeg tror vi ser det vi vil se. Vi tar bare til oss det som er rart, spennende og annerledes – og da blir det gjerne popkultur. Nordmenn har et positivt inntrykk av japansk kultur, men det at folk kler seg ut som animasjonsfigurer er ikke nødvendigvis en så stor del av samfunnet.

Streng regi

Etter filmvisningen ved Ullevål kino får et par av studentene øvd seg på japansk, og håndsopprekningen sitter løst under spørsmålsrunden. Kobayashi, som er kjent for å gi overbevisende og nære karakterbeskrivelser, avslører hvor grundig han arbeider med regi.

Eri Tokunaga, som spiller i filmen, ble bedt om å stå ute på dekk i 13 timer på båten der scenen skulle filmes – for å sette seg inn i rollefigurens følelser. Det var straffen for dårlig skuespill.

– Hun kuttet ut karrieren etter innspillingen og ville ikke lenger se meg i øynene, sier Kobayashi.

– Var det verdt det? spør en student fra salen.

Kobayashi nikker rolig på japansk vis. Han er sikker i sin sak.

– Du må gi hundre prosent hvis du skal være skuespiller, svarer han.