Presten iblant oss

I et lite kontor i et hjørne av Frederikke-bygningen på Blindern sitter ledende studentprest Inger Anne Naterstad. Der har hun tatt imot studenter i over 20 år, i det hun selv kaller for verdens beste prestejobb.

– Hva kjennetegner studentene som kommer til dere?

– Studenter kommer hit fordi de har hørt om oss fra andre. Vi skriver ikke journaler, slik de gjør i helsevesenet. For noen er det viktig at å snakke med en som deler en kristen tro, andre trenger en voksen å snakke med som ikke er mamma eller pappa. De som kommer hit, er like forskjellige som studenter flest.

– Hva strever de med?

– For mange er overgangen til voksenlivet en stor utfordring. Vi tar imot studenter med psykiske problemer, som opplever at det er en barriere å søke hjelp hos psykolog. Andre har ikke like alvorlige problemer, men trenger likevel noen å snakke med. For mange dreier det seg om helt alminnelige «bli-voksen»-ting. Det kan dreie seg om ensomhet, kjæresteforhold som tar slutt, eller om etiske valg knyttet til abort, studievalg og relasjonsutfordringer. Noen kommer når de har mistet noen de er glad i, for sorg gjør det ofte vanskelig å konsentrere seg.

– Hva slags hjelp kan dere tilby?

– Noen trenger profesjonell psykologhjelp, og da er det vår jobb å motivere dem til det, i samarbeid med helsetjenesten til Studentsamskipnaden. Andre ganger er det studenter som blir sendt hit fra helsetjenesten fordi vi kjenner det religiøse språket og de religiøse erfaringene som kan være vanskelige.

– Hvor mange snakker dere med?

– Vi er fire studentprester i Oslo, og hver av oss har om lag 250 samtaler i året. Her på Blindern er vi to prester, mens vi har én prest på BI og én på Høgskolen i Oslo og Akershus. Antall samtaler har holdt seg stabilt. Selv har jeg jobbet her siden 1992, og opplever at utfordringene stort sett er de samme, med unntak av at det kommer flere med minoritetsbakgrunn nå.

– Hva med andre religiøse, er det mange som ønsker seg en studentimam?

– Så langt har ikke de muslimske studentene ønsket det. De kommer fra mange forskjellige menigheter med delvis ulik teologi, og ser det derfor som en ressurs å kunne møtes som troende studenter uten at en av menighetene har en imam her. Siden vi i Den norske kirke får lov til å være så tydelig til stede, er det viktig for meg at vi forvalter den posisjonen på en måte som ivaretar mangfoldet.

– Hvordan da?

– Ved at vi samarbeider med lærestedene om å legge til rette for tro- og livssynsmangfoldet blant studentene. Denne tilnærmingen gjorde at det var de muslimske studentene på Handelshøgkolen BI som ba om at det måtte etableres en studentprest der, selv om høyskolen i utgangspunktet ikke hadde planer om å ha prest.

– Så dere har god kontakt med det muslimske studentmiljøet?

– Vi ble kontaktet av en gruppe muslimske studenter i 1996 som spurte oss om hvor de kunne få lov til å be. Vi samarbeidet med dem overfor UiO for å få i stand en mosalla (red.anm.:muslimsk bønnerom), og siden har kontakten vært god. Det slår meg som merkelig at muslimer har mye lettere for å ta en titt inn i kapellet, enn det norske majoritetsstudenter har for å besøke mosallaen. Jeg tror det skyldes usikkerhet på om det er mulig. Det er bare å ta av seg skoene, slik man blir bedt om. Man er like velkommen der.

– Hvordan samarbeider dere med Universitetet?

– De siste årene har det i stor grad dreid seg om det å være minoritetsstudent, og om hvordan lærestedene kan legge praktisk til rette for tro- og livssynsmangfoldet. Det har også handlet om hvordan lærestedene håndterer alvorlige hendelser og dødsfall blant studentene. Og vi har støttet og myndiggjort studenter fra fag hvor det har blitt harselert med det å være troende.

– Såpass?

– For 15 år siden hadde vi jevnlig samtaler med studenter fra blant annet psykologi og sosialantropologi som følte seg krenket av måten forelesere omtalte religioner på. Men sånn er det ikke lenger.

– Dette med vitenskap og religion, er det forenlig?

– Nå er jo jeg universitetsutdannet prest.

– Ja?

– Den kritiske tenkningen fra for eksempel naturvitenskap og samfunnsfag er en nyttig ressurs i møte med religiøse tekster. Troen er en måte å tenke om seg selv på, som skapt, villet og elsket av Gud. Hvis man kombinerer disse tankene med akademiske refleksjoner, vil det være en styrke.

– Så det er Nietzsche og ikke Gud som er død?

– He-he. Nietzsche leses jo fortsatt, men det er nok slik som du sier, for troen vil alltid finnes.