Snøfall

Publisert Sist oppdatert

Jeg går på vogn 4, finner frem til sete 9D og dytter den lille kofferten opp på hattehyllen. Vindusplass – så langt, alt vel. Jeg plasserer vesken min på det ledige setet ved siden av og planlegger å late som om jeg sover på hvert stopp. Skal noen forstyrre luksusen med et dobbeltsete på nattoget skal de i hvert fall få jobbe litt for det.

Det er noe eget med denne turen hjem til jul. Jeg kjenner julestemningen komme krypende med en gang vi kjører ut fra Oslo enten jeg vil eller ikke. De første årene hadde jeg gledet meg slik. Det var stas å komme hjem til den lille bygda hver jul, hilse på de gamle klassekameratene fra videregående, komme hjem til mammas trygge kjøkken. Utveksle historier, fortelle om livet i byen, alle de nye vennene, studentorganisasjonene og konsertene. Livet på egen hybel og en timeplan som boblet over av spennende fag. Det kjentes voksent, livet mitt hadde spunnet videre og blitt et spennende studentliv fylt av uendelige muligheter. De siste årene var det blitt annerledes. Jeg hadde begynt på masterstudiet, det var spennende, men på en annen måte. Mer låst, ikke de samme mulighetene som tidligere. Det utsvevende studentlivet hadde krympet til en gjeng med få, men stabile venner. Kjærester hadde latt vente på seg, og det som før hadde vært en kriblende hjemkomst kjennes nå mest som et duknakket nederlag. Hvor mange flere juleferier skal tilbringes der hjemme, i den smale enkeltsengen på pikerommet med mor som steller i stand til jul nedenunder? Det er som om alle årene i byen, alle årene på universitetet og på egen hybel, det er som om de renner av meg med en gang jeg kommer hjem til det lille trehuset innerst i dalen. Som om de ikke er verdt noen ting, og jeg blir et barn igjen nesten med det samme jeg trør over dørstokken.

Det holder ikke lenger enn til Hønefoss, så prikker noen meg på skulderen. Faen. Jeg later som jeg våkner, snur meg og møter to gråblå øyne, stirrer rett inn i dem og det kjennes som et fall. Det kommer så overraskende at jeg begynner å rødme, tar raskt vesken min fra setet og slipper den ned ved beina. Snur meg tilbake til vinduet. Snøen faller tettere og tyngre jo lenger oppover i fjellene vi kjører, bort fra det grå sluddet i oslogatene.

Han setter seg ned ved siden av meg, med det gråblå blikket jeg tydeligvis må prøve å unngå. Gutten på 9C, tenker jeg, og kjenner at suget i magen ikke vil gi seg. Et sakte fall, et hult sug gjennom magen. Lurer på om han har det på samme måte. En venninne sa en gang at når man føler det slik, når man kjenner en så sterk tiltrekning til en annen person bare ved å være ved siden av, så er det fordi det er gjensidig. At man ikke hadde kjent det så sterkt dersom det bare gikk én vei. Lurer på om det er sant.

Det er distraherende, plutselig er jeg blitt bevisst min egen pust. Pust inn, pust ut. Hvor lenge er det egentlig normalt å puste ut? Jeg ser ut av vinduet, på snøen, prøver å la pust være pust. Tenke på noe annet, på dette diktet av Bukowski, Nirvana, om denne gutten på en buss midt i ingenmannsland, at han vil gå av bussen og bare bli der, i det gule lyset fra en amerikansk diner med snøen fallende tett utenfor. Bli igjen der i snøen og det gule lyset og bare forsvinne. Jeg prøver å telle over stoppene jeg har igjen, om jeg vil gå av toget og bare bli igjen der i snøen. Hvor mange stopp jeg har igjen å gjøre det på før jeg er framme.

9C begynner å romstere ved siden av meg, begynner å grave i bagen og dra ting ut. En hodepute han bretter og putter i nakken, et teppe. Han spør om jeg også vil ha litt teppe, stemmen hans høres yngre ut enn han ser ut. Jeg klarer ikke annet enn å nikke, og han gir meg en flik til å brette utover beina mine. Vi sitter under samme teppe og det kjennes livsviktig at jeg ikke rører en muskel. Ikke bare er pusten min distraherende, luften er distraherende, den er blitt tykk og vanskelig å håndtere. Skjerp deg, tenker jeg, det var bare en høflig gest. Han prøver bare å være hyggelig. Han hadde et alt for stort teppe, det har man av og til.

Klokken nærmer seg to og jeg burde virkelig prøve å sove på ordentlig. Ser for meg hjembygda, hvordan den kommer til brette seg ut som det perfekte julelandskap idet vi kjører inn i dalen. Som et forbanna julepostkort. Jeg sukker og snur meg, og møter akkurat blikket til 9C. Han rødmer lett og snur seg vekk. Det er akkurat det lille jeg trenger. Før jeg får tenkt meg om har jeg plutselig strukket ut hånden under teppet og lagt den på låret hans. Høyt oppe på låret hans. Han snur seg og stirrer på meg. Faen, tenker jeg. Faen faen faen. Jeg har misforstått. Det var ingenting, det var ikke noe med lufta, det var bare meg, bare min pust, mitt sug. Jeg må passe på å få pult oftere. Det går ikke an, jeg kan ikke drive å oppføre meg sånn. I et glimt ser jeg hvordan jeg beskjemmet må trekke til meg hånden igjen, mumle en slags unnskyldning, være for flau til å bli sittende og ta med meg kofferten min og gjemme meg på do resten av turen. Så kjenner jeg en hånd over min hånd. En tørr og varm hånd, større enn min, den glir over hånden min, følger armen min bortover mot meg og havner på låret mitt. Høyt opp på låret mitt. Vi sitter der og ser på hverandre, en hånd på hvert lår, dunkene fra toget. Det gråblå blikket. Jeg svelger. Kaster et raskt blikk rundt i vognen. Folk sover for det meste, noen hører på musikk, eller ser film på laptopen. At folk kan unngå å få med seg hva som foregår, luften dirrer jo!

Vi ser på hverandre, og sakte begynner jeg å bevege hånden min innover, nedover mot skrittet hans. Han gjør det samme, vi er på lag nå. Jeg kjenner utenpå buksen hans, kjenner at han er stiv og blir lettet. Han beveger hånden sin frem på magen min, stopper et øyeblikk nølende før jeg kjenner to fingre på innsiden av strømpebuksestrikken. Jeg klarer ikke å la være å trekke raskt etter pusten, skyver ryggen mot settet og sklir litt lengre fram. Tar hardere rundt pikken hans, kjenner den strammer seg. Begynner sakte og med så små bevegelser som mulig å stikke den inn under bukselinningen hans. Samtidig som jeg prøver å legge ansiktet i rolige folder, redd for at noen skal oppdage oss, samtidig er hånden min kommet langt nok ned til å kjenne de myke krøllene hans. Han slipper et pust akkurat idet han lar to fingre gli inn mellom kjønnsleppene mine og kjenner at jeg er så våt at jeg burde være flau. I stedet klarer jeg ikke la være å smile til ham, og han beveger fingrene sakte opp og ned mellom kjønnsleppene mine. Jeg har lyst til å klynke idet han rolig begynner å stikke dem inn i meg, jeg spenner ryggen av all makt bakover mot setet for å klare å sitte i ro. To seter lenger fremme er leselyset på, jeg hører noen bla i en avis. Så bruser det i ørene idet han rolig tar fingrene ut av meg igjen og lar dem gli over klitoris. Hånden min rundt pikken hans, jeg prøver å konsentrere meg om å runke ham men så stikker han fingrene inn i meg igjen, lengre denne gangen, en smule hardere, før han plutselig stopper brått opp og vrir seg i en bevegelse i det noen går forbi. Jeg sitter så stille som jeg aldri har gjort før idet personen snubler seg videre gjennom kupeen og fingrene hans begynner å bevege seg igjen. Jeg har lyst til å gripe ham om nakken, presse meg mot ham, kjenne smaken og pusten hans. Han beveger hånden sin i sirkler inni meg og jeg er så våt og jeg rekker akkurat å tenke at nå er det like før jeg virkelig ikke kan sitte stille lenger, før jeg kommer når han stikker fingrene opp i meg en gang til. Vi kjører inn i en tunnel og jeg kommer, det strømmer gjennom meg, over hånden hans og jeg synker enda lenger ned i setet og hånden min husker pikken hans i sin og den er hardere nå.

Jeg nikker mot toalettet i enden av kupeen og han skjønner meg, reiser seg og går ustødig fremover. Jeg retter på skjørtet og følger etter. Jeg er glad for at toget krenger og skjuler hvor ustø jeg egentlig er. Toalettet er altfor lite, vi må klemme oss sammen og jeg kan endelig gripe ham, han er ikke øyne mer, men lepper, det er salt og vått og mykt og hendene hans er overalt på meg, på rumpen, ryggen, puppene, lårene.

Jeg snur meg mot det lille vinduet der inne og han drar av meg trusen bakfra. Jeg griper etter pikken hans og fører ham inn i meg. Det er nesten alltid det øyeblikket jeg liker best, det første nølende, dype støtet inn i fitten min, kjenne hvordan han åpner meg opp. Jeg lener pannen fremover mot glasset, kjenner det kalde glasset mot hjernen og den varme pikken hans som rir meg, får hele toglyden inn i hodet, skinnene, motoren, de dumpe dunkene fra trestokkene under skinnene, jeg løfter blikket og ser snøflakene dra forbi, snøen og denne pikken som rir meg. Han graver en hånd inn i håret mitt i bakhodet, jeg presser mot ham med alt jeg har, løfter det ene beinet opp mot vasken så han kan trenge dypere inn. Han drar hodet mitt bakover og jeg ser gjenskinnet av ham i vindusglasset, det gule lyset fra togvinduet mot den mørke skogen og der ute, snøen og mitt eget ansikt som ser fremmed ut, som om jeg er forsvunnet der i togvinduet med trærne dunkende forbi. Så rykker han til og trykker hodet sitt inn mot nakken min, lukker øynene og rir meg så hardt at han presser skuldrene mine mot veggen, hoftene mine, jeg skyver ifra, presser mot ham for å ikke bli knust mot veggen, mot togvinduet og det gule lyset, han rykker til igjen før han blir roligere, synker inn mot meg og jeg kan kjenne at han skjelver lett mot ryggen min.

Idet han trekker seg ut av meg hører jeg navnet på hjembygden min over det sprakende høytaleranlegget.

Idet han trekker seg ut av meg hører jeg navnet på hjembygden min over det sprakende høytaleranlegget. Jeg drar på meg truse og strømpebukse, kaster et blikk på meg selv i speilet og drar håret bakover. Kinnene er røde og varme, huden skinner. 9C står fremdeles med buksen rundt anklene, lener seg mot vasken. Jeg lener meg inntil ham, kysser ham raskt, det er mitt stopp, forklarer jeg, åpner dodøren og smetter ut. Idet jeg løper bakover gjennom vognen begynner jeg å le, det kommer fra nederst i magen, en boblende latter gjennom mellomgulvet. Toget sakker farten og kjører inn mot stasjonen, og jeg får et glimt av min far på parkeringsplassen. Han står lent mot bilen og begynner å gå mot perrongen idet vi stopper. Jeg får akkurat røsket med meg kofferten og vesken og løpt ham i møte før dørene lukker seg bak meg, og den boblende latteren blir sittende i kroppen lenge.

Powered by Labrador CMS