Materiell oppvarming

STUDIUM: Materialer, energi og nanoteknologi, Universitetet i Oslo

NÅR: 2007-2012

OPPGAVE: Termisk ledningsevne og nano-struktur i termoelektriske oksider.

– Biler produserer en masse spillvarme – varme som ikke gir oss noen ting, men som forsvinner ut. Den kan vi lage strøm av, sier Torunn Kjeldstad.

Masterstudenten er midt i innspurten på forskningsprosjektet om bittesmå materialer og egenskapene deres, nærmere bestemt én egenskap. Kjeldstad har forsøkt å finne ut hvor godt et materiale leder varme. 14. desember skal hun presentere resultatene av undersøkelsene for venner, familie og sensor.

– Men jeg har egentlig ikke kommet fram til en supergod konklusjon. I stedet har jeg funnet ut at det hele må undersøkes mer, ler hun.

Fra svinn til strøm

I ett og et halvt år har Kjeldstad stått på et laboratorium i Forskningsparken ved Universitetet i Oslo. Der har hun puttet såkalt termoelektrisk materiale under mikroskop, studert atomer, og målt hvor godt disse materialene leder varme. Grunnforskning, kaller hun det.

– Masteroppgaven min handler om å bruke nanoteknologi til å forbedre et termoelektrisk materiale. Materialet er termoelektrisk når det kan generere strøm ved at den ene enden er varm og den andre kald, altså når det er en temperaturforskjell i materialet, opplyser hun.

Ta bil-eksempelet. Spillvarmen som produseres i bilen, kan brukes til å lage strøm. Det kan være løsningen på mer miljøeffektive biler.

– Å utnytte slikt termoelektrisk materiale, kan være en kilde til snillere energi. Det blir ikke alene løsninga på fornybar energi-tilførsel, men kan være en av mange små kilder, sier Kjeldstad.

Ennå har vi ikke slikt varmeledende materiale som er effektivt nok til at det kan brukes i utstrakt mengde, og det som finnes er dessuten dyrt og skadelig for miljøet. Kjeldstad forteller at det først og fremst er innen romfart energiutnytting benyttes på denne måten i dag.

Kompliserte greier

Torunn Kjeldstad har god forståelse for at forskningen hun driver med kan være vanskelig for en utenforstående å skjønne noe av.

– Å forklare hvorfor ting har vært og er som det er, er en vanskelig ting med fysikken. Mye av det jeg driver med er veldig komplisert, sier hun.

Men det har ikke bare vært en ukomplisert prosess for henne, selv om hun skjønner hva hun snakker om.

– Det ble litt mer tull det første året – da var det mye bakgrunns-greier å sette seg inn i, og mye forskjellig jeg ikke var klar over som igjen førte til funn jeg ikke skjønte noe av. Det er nå det siste halvåret funnene har ført til resultater, forteller hun.

Masterstudenten legger ikke skjul på at hun ser fram til å bli ferdig med prosjektet.

– Nå i innspurt-fasen er jeg litt metta på å stå på laboratorium. Det blir dessuten mye skriving, skriving, skriving nå på slutten.

Selv om hun er usikker på om hun vil gripe fatt i den videre forskningen med det første, er hun ikke i tvil om at hun synes nanoteknologi er spennende.

– Materialer er kjempeinteressant. Det dreier seg jo om slike typer materialer som kan få mobiltelefoner til å funke, eller som holder solcellepanel i gang, avslutter hun.